Dag 1-7

Tirdag 4. oktober (dag 1): Reise
Nokså impulsivt bestemte jeg, Stenseng, meg for å ta en tur til Israel denne høsten, alene; hver mann for seg selv. Mest av alt for å komme ut av Oslo Babylon, men også for å gjenbesøke dette forjettede land jeg ble så glad i da min gode venn Sondre Tristan og jeg var der tidligere i år, og ikke minst for å få tid til å skrive ferdig materiale til mitt tredje soloalbum, Stenseng, samt å skrive på en roman. Bekjentskaper jeg gjorde meg forrige gang skulle selvsagt også besøkes, og et par konserter spilles.

Aftenen før avreise spiste jeg et bedre måltid (akevittplanke; sild og gravlaks) med min gode venn Raymond på Fyret, hvorpå jeg som så ofte før endte opp på Bonanza med mange hyggelige fjes. Inntaket av øl, akevitt, calvados og det andre førte til en viss redusert Stenseng morgenen efter, da jeg måtte stå opp tidlig og komme meg på bussen til Sandefjord lufthavn. Solen skinte vakkert på Oslo-fjorden og minte meg om den romantiske livsløsningen å svømme ut i et endeløst hav så langt man bare orker, slik min mor en gang i min barndom fortalte meg Radka Toneff gjorde (en historisk ukorrekthet (hun hang seg i skogen), men traumatisk nok for et jazzentusiastisk barn oppvokst ved vannet).

Jeg måtte først til Schiphol flyplass utenfor Amsterdam, og vente fire timer på mitt fly til Tel Aviv Yafo. På Schiphol så jeg en liten mus. Denne flyplassen er også velsignet med noe så høysivilisert som røykerom, samt en og annen søt hollandsk pike i hotpants. Jeg fikk tiden til å gå ved å lese Simon Sebag Montefiores mesterlige Jerusalem-biografi, og spenningen over å få komme tilbake til Den Hellige Stad steg og steg.

Da jeg spottet den første kroknesede gamle damen med en hebraisk bærepose ble jeg naturligvis umiddelbart lystig til sinns. Etterhvert fyltes terminalen av glade jøder, ortodokse familier og en og annen pilgrim. Sikkerhetssjekken gikk greit, og jeg fikk plass på den store jumbojeten mellom en ung, svetteluktende bosetter og en middelaldrende skotsk jødinne ved navn Ruth. Førstnevnte var mest opptatt av om mandlene som ble servert var kosher, og om koshermåltidet han ble servert var godkjent av en god rabbi. Ruth fortalte om det lille jødiske samfunnet i Skottland.

Det var mørkt og sent på natt da vi fikk se Tel Avivs himmellinje utenfor flyvinduet. Vi landet til rungende applaus, og vandret så inn på David Ben-Gurion-flyplassen. Jeg ble stoppet av et par sikkerhetsvakter, som uinteresserte spurte hva jeg skulle i Israel. Én spurte endog om min far var tyrker(!?). Ruth og jeg bestemte oss for å dele en drosjebil inn til sentrum. Jeg vandret litt rundt på måfå i Allenby-gaten, før jeg fant frem til Ben Yehuda-gaten og sjekket inn på Momo's Hostel, der jeg også bodde med Tristan ved forrige besøk i byen. Jeg gikk for billigste løsning, og tok en seng på et seksmannsrom, der det riktignok kun lå to unge jøder og purket.

Onsdag 5. oktober (dag 2): Stenseng i det ikke fullt så hellige land
Jeg startet første dag i Tel Aviv med litt spasering. Jeg gikk nedover Allenby Street, forbi markedet og ned noen hyggelige gater. Deretter gikk jeg ned til stranden, hvor det ligger noen praktiske bungalower som ga skygge i det varme været, og med vakker utsikt over Middelhavet og tilhørende bikinikledde piker. En eldre hebreermann satt ved siden av meg og drakk øl, men sparte de siste slantene til å vaske sine hender.

Her ble jeg sittende en stund og lese Sebag Montefiore og skrive, før jeg gikk bort på Mark's Place; en amerikanisert pub ved stranden. Til tross for den lettere turistifiserte beliggenheten mellom de store hotellene (og rett ved siden av den strengt bevoktede amerikanske ambassaden) servertes det her Goldstar-øl til gunstige priser og god årgangs-Muddy Waters ble spilt over anlegget. Porten til baren ble passet på av en eksentrisk eldre jødemann ved navn Herzl(!), som plystret på forbipasserende kvinnemennesker og forøvrig sjekket veskene til ankommende klientell. Mark's Place var åsted for en terrorbombing noen år tilbake, noe som ikke la noen demper på den avslappede stemningen mellom gjester og småhorete, halvfine servitriser med amerikansk akksent. Herzl spurte om jeg snakket hebraisk, hvorpå jeg svarte "kezzat" ("litt"), noe som vel er en mild overdrivelse. Solen gikk ned i havet og kvelden meldte sin ankomst.

Da kvelden som tidligere nevnt meldte sin ankomst spaserte jeg ned Allenby, til den ungdommelige Florentin-bydelen, og mot klubben Levontin 7, der jeg selv skal holde konsert om noen dager. På veien traff jeg en blid na nach som spurte om noen småpenger, noe jeg villig ga, i tillegg til å fremvise deres obligatoriske håndsignal. Dette vekket hans glade hjerte, og vi ble stående en liten stund og samtale om Rebbe Nachmans eventyr, hvorpå jeg kvikt avsluttet samtalen med et "baruch HaShem" og fartet videre.

Jeg var blitt tipset om en konsert på Levontin denne kvelden med en israelsk avantgardepianist og en norsk trommeslager. Jeg traff nordmannen, Ståle, da jeg kom; en meget hyggelig fyr som tilbringer tid i Tel Aviv etter å ha truffet en israelsk danserinne. Konserten var riktig så interessant, med e-bow- og tennisballbehandlet piano og Ståles frie slagverkspill, påfulgt av en litt mindre interessant israelsk duo, som på trommer og bass improviserte frem noe som vel best kan beskrives som en blanding av John Cage, Burzum og Red Hot Chili Peppers. En godt voksen småhomsete lubbenjøde kom også opp på scenen og sang en tydelig hjemmelaget sang om Ashkelon. Senere spilte et skjeggjødete syrerockband, som overgikk selv Pirate Love i sin orientalskflørtende pseudosyrete bekledning, og sørget for å holde baksceneområdet godt dekket av jazztobakkrøk.

Den israelske artisten jeg skal varme opp for på søndag, Berlin-baserte Mary Ocher, var DJ i baren på Levontin 7 denne kvelden, og spilte god musikk for en stadig fullere kneipe. Jeg ble sittende og snakke særdeles hyggelig med landsmann Ståle og hans danserinnevenninde av jødisk herkomst, som danser for en av Israels mest anerkjente trupper, og, pussig nok, heter Einat. En jødinne jeg klina med i Jerusalem i februar dukket også opp; et gjensyn av den kleinere sorten. Etter gode doser Goldstar og araksprit, dro Ståle, Einat og jeg videre til Michatronix; en bortgjemt pub i nabobygningen til hostellet jeg bor på. Her kom jeg i snakk med den vennlige bareieren, Uri, samt en sjenerøs columbianer i importbransjen, og den meget yndige bartenderinnen Danielle. En vellykket, om enn noe utagerende aften.

Tordag 6. oktober (dag 3): Sykkeltur
Den tredje dagen fikk en noe treg start, av åpenbare årsaker. Jeg satte meg igjen i en bungalow ved stranden, og stirret utover Middelhavet. Et par smellfeite russiske jødinner satte seg ved siden av meg og sang én og annen jødeschlager. Jeg dro så for å treffe Emmanuel, en franskisraelsk venn av en venn, i hans leilighet nord i byen. De hebraiske navneskiltene i trappeoppgangen kompliserte ting, men jeg ble pekt til riktig dør av en eldre jødemann, som riktignok fnøs litt bak min rygg, over at "Emmanuel" betyr "Jesu navn" (et etymologisk noe tvilsomt utsagn), og Jesus var tydeligvis ikke noen han hadde noe spesielt til overs for. Inne i leiligheten traff jeg også Emmanuels hyggelige kone, Hila, og deres rufsete lille hund.

Emmanuel lånte meg en sykkel, og sammen syklet vi ut i det hyggelige kaféområdet han bor i, og nordover, langs elven og til havet, like ved militærflyplassen i byen, der grønne jumbojeter fløy rett over hodene på oss. Vi konverserte litt om ortodokse jøder av ymse sort, vår felles bekjente Sarah og om våre fedres felles kommunistiske bakgrunn, før vi syklet til en jemenittisk supperestaurant, og spiste nydelig kjøttsuppe, med en velsmakende grønn guffe oppi, og pitabrød og Goldstar til.

Efter måltidet syklet vi litt rundt i Florentin og drakk øl, og så sørover gjennom de nær sagt slumaktige områdene der fremmedarbeiderne fra Darfur og Eritrea bor. En ikke uvennlig junkie prøvde endog å selge oss en sykkel for hundre shekel. Vi var også innom en okkupert bygning, der det ble holdt et slags venstrevridd møte og det skulle vises en film om en anarkistisk bande. Vi bestemte oss imidlertid for å dra på en konsert i et mørkt garasjeområde helt sør i byen, ved grensen til Jaffa. Konserten var i et falleferdig pønkehippiekollektiv ved navn Pit Kit House, der folk røkte bonger og hørte på Ramones. Første artist for kvelden var en elendig singer/songwriter, påfulgt av en Rage Against the Machine-inspirert shoegazeduo, og til sist et småinteressant Sonic Youth-aktig lesbeband. Jeg hilste også på Gil, den residerende DJen på Levontin 7, som jeg har brevvekslet litt med i forkant av reisen.

Vi var begynt å bli litt fulle (araken fløt livlig og fritt hos hippiepønkerne), og jeg fikk idéen om å dra tilbake til Michatronix, der jeg var blitt tatt så godt i mot kvelden før. Der var det imidlertid technoaften, så vi dro i stedet på Salon Berlin; et hyggelig serveringssted Emmanuel påsto ble drevet av breslovere, noe jeg ikke kunne se så mye til. Det ble spilt god nybølgemusikk, og tilbudsmenyen på Macabee-pils og arakshots kom til grei nytte.

Fredag 7. oktober (dag 4): Bursdag på jom kippúr
Det ble nok en treg start denne dagen, før jeg rituelt gikk ned til stranden og satte meg i bungalowen. Det var 7. oktober, og Stenseng fylte niogtyve år. Dagen falt dessuten på jødenes mest hellige dag, jom kippúr (forsoningsdagen), da hele landet stenger ved solnedgang, og gatene tømmes for biler. Etter å ha hamstret inn litt brød og hummus, og fått eftermiddagen til å gå ved å lese og se på solnedgangen, var jeg invitert til Emmanuel og Hila på middag. Spaserturen nedover Dizengoff-gaten til deres leilighet var en fornøyelse og lettet betraktelig på humøret; barn og voksne lekte i den vanligvis så trafikkerte gaten. Jeg gikk også forbi en synagoge, der kantoren sang fra Torah-rullen mens han rettet på sin tallit gadol, og en annen fortvilet forsøkte å holde forbipasserende hunder utenfor dørene.

Emmanuel kokkellerte en riktig god wokrett, og jeg ble så forsøkt introdusert for israelsk åttitallsrock, hvorav enkelte ting definitivt kan være verdt et gjenhør. Etter middagen dro Emmanuel og jeg ut på sykkeltur igjen. Sykling er naturlig nok meget populært på kippúr, og det var en spesiell opplevelse å sykle ut på femfeltsmotorveien kun i selskap med andre blide syklister. Etter en liten sightseeing forbi Tel Avivs filharmoni, teaterhus og hovedsynagoge, syklet vi ned til Jaffa, den historiske byen rett sør for Tel Aviv. Vi dristet oss endog inn i byens mer skyggefulle araberområder, der det til og med ble kjørt bil, og ikke minst solgt Goldstar. Vi satte oss ved havnen og spiste solsikkefrø til den store gullmedalje, og det ble endog lest litt fra Den Gode Bok om Jona i hvalen (eller var det den store fisken?), i anledning Jaffa-besøket og kippúr.

Det var forholdsvis rolig i gatene, bare en og annen ung hippie som på død og liv ville røke jazztobakk med oss, noe vi takket høflig nei til, og en ensom jødegutt som satt på moloen med kippaen sin og så på bølgene og sikkert tenkte på alle syndene han hadde begått i løpet av året, og som han formodentlig hadde kastet ut i Middelhavet tidligere på dagen. Emmanuel og jeg skilte våre veier, og jeg satt meg litt i hostellobbyen for å skrive, kun tidvis forstyrret av andre plagsomt joviale hostellgjester av godlynt australsk og vulgæramerikansk herkomst

Lørdag 8. oktober (dag 5): Jom kippúr, og jom kippúr slutt
Det var fremdeles kippúr, folketomt og stengt, men jeg var invitert på lunch til Ståle og Einat, så jeg spaserte ned Gordon Street og opp Spinoza til deres leilighet, hvor vi plasserte oss godt til på balkongen. De serverte et nydelig, dog særdeles ukoshert måltid, med ost og skinke i skjønn forening, og dertilhørende Lambrusco-vin og ivrig røking av det billigste Israel har å tilby innenfor sigarettmerker. Etterhvert kom flere venner av paret trutlende inn, og vi ble sittende og prate utover eftermiddagen og kvelden, før vi simpelthen måtte se på Monty Pythons Meningen med livet og spise litt kinamat, hvorpå Ståle og jeg dristet oss ut på livet.

Det var efter solnedgang, det var blåst i sjofáren, og byen våknet til live igjen. Det bar tilbake til Levontin 7, der vi traff igjen DJ-Gil og flere andre hyggelige mennesker fra dag 2 og respektable mengder arak og Goldstar ble inntatt, før baren så seg nødt til å stenge. Gil var så vennlig å kjøre oss en runde rundt i byen på leting etter et serveringssted som fremdeles holdt åpent, og vi endte til slutt opp på et sted som muligens het EBGB, der de endog serverte velsmakende pizza klokken seks på natten. Ingen dårlig service! Etterpå satte vi oss til på en benk på Yehuda Halevi-gaten, og betraktet en stuttjukk na nach som var i ferd med å åpne grønnssaksbutikken sin.

Søndag 9. oktober (dag 6): Strandliv og konsertvirksomhet
Ståle og jeg hadde avtalt å ta en tur på stranden, og han møtte meg utenfor mitt hostell på et gunstig tidspunkt litt utpå eftermiddagen. Da jeg nu hadde vært i Tel Aviv i opptil flere dager var det på sin plass å endelig ta en dupp, da været var godt og varmt og det salte Middelhavs-vannet perfekt for en dukkert. Vi fant en fin plass i sanden, i nærheten av noen usedvanlig plagsomme amerikanske jødegutter som forsøkte å frelse en stakkars strandboms. Bomsens fortellinger fra sine reiser i India falt for døve ører, og stemningen ble så trykket at heltebomsen så seg nødt til å flykte fra stedet, kun for å bli forfulgt av den mest enerverende, halvfulle jødepjokken av dem alle, som hojet etter han: "Hvorfor vil du ikke høre på mine formaninger, du som sier du er så åpen til sinns?". Ståle og jeg lot oss forlyste.

Vi traff Einat for en kopp kaffe i Ben-Gurion-gaten, men noen timer med sol, svømming og amerikanerjødemas hadde gjort oss trette, og det var behov for litt siesta før Stenseng skulle avholde sin første konsert på israelsk jord denne kvelden. Ståle hadde dessuten generøst tilbudt sine trommeferdigheter, og måtte hjem og få hørt disse sangene han skulle tromme på.

Etter en kort siesta hoppet jeg på sharut nummer fire (minibuss/kollektiv drosje) bort til Levontin 7, der flygelet sto klart og den vennlige lydteknikeren skrudde på de nødvendige knotter. En hyggelig gjeng Tel Avivere hadde samlet seg for å høre Mary Ocher og Stenseng, og stemningen var upåklagelig da jeg entret scenen. Etter noen låter i ensom majestet, ispedd tilstrekkelig mellomlåtfjaseprat, ble Ståle med, og samspillet var en stor fornøyelse. Publikum virket også til å kose seg kongelig.

Etter at konserten var vellykket avviklet, var Stenseng DJ i baren, og kvelden fortsatte i god manér med arak og, ja. En bekjent fra Haifa, Andrei, hadde endog tatt turen i konsertens anledning, og i han fikk Emmanuel en ivrig diskusjonspartner, og den etterhvert nokså opphetede samtalen var innom temaer som såvel kapitalisme som retorikkunsten og filisterproblemet. Selv hygget jeg med meg ved å introdusere israelittene for Happy Dagger og OzgaStenseng fra platepulten. Da Levontin stengte sine dører for kvelden gjorde Emmanuel og jeg et forsøk på å finne videre servering annensteds, en fånyttes og, da Stenseng falt av sykkelen, klønete beskjeftigelse.

Mandag 10. oktober (dag 7): Siste dag i Tel Aviv Babylon
Det ble en tung start på dagen, med skallebank og lettere svimmelhet. Emmanuel inviterte på lunch på en indisk restaurant i Allenby Street, men maten viste seg litt vanskelig å svelge. Deretter måtte vi forsøke å finne igjen sykkelen hans, som var satt igjen kvelden før. Sykkelen ble funnet, om enn med kjedet ødelagt, en mindre, om enn ikke ubetydelig bedrøvelse. Jeg bød Emmanuel på gjensyn, og soset så litt rundt, før jeg måtte kapitulere og ta en siesta på hostellrommet.

Slag-Ståle skulle igjen spille konsert på Levontin 7, denne gangen sammen med innehaveren, pianisten Daniel, og bassisten Yoav. Konserten var av godt improjazzmerke, og efterpå spilte gitaristen Ido et solosett med gitar og banjo, som var en inspirerende affære. Baren har nær sagt rukket å bli et slags stamsted for meg allerede, og i tillegg til å ha en musikalsk bredspektret, dog smakfull profil, er den generelle atmosfæren svært åpensinnet og miljøet inkluderende. En annen stamgjest, den anerkjente israelske filmmakeren Avi, fortalte om sin nuværende utstilling på kunsthallen i Bergen.

Senere på kvelden skulle bassist Yoav spille med et krautrockband på Anna Lou Lou, en bar i Jaffa, så Einat kjørte oss dit. Baren var en hyggelig plass og det var godt driv i jødekrauten, men vi var imidlertid en noget trett gjeng, så vi ble ikke lenge, men dro i stedet hjem til Tel Aviv og tok en tidlig kveld. I morgen skulle ferden videre til Yerushalayim.