Dag 16-17

Onsdag 19. oktober (dag 16): Spasering og hårklipp
I drømme var jeg tilbake i mitt barndomshjem, der en ninjakledd terrorist snoket rundt huset. Jeg våknet brått av at min pute skubbet vannglasset av nattbordet, og det knuste i gulvet. Klokken var like før ni. Jeg kuttet opp en god salat til frokost, og spiste sammen med Sarah på balkongen. Rødvin drakk vi også, dekadent nok.

Etter frokosten gikk jeg ut en tur for videre å utforske strøket rundt French Hill. Jeg gikk først til den engelske militærgravplassen på Mount Scopus, bygget til minne om de britiske soldatene som falt i Israel under første verdenskrig. Deretter vandret jeg forbi det hebraiske universitetet, og ned i det arabiske nabolaget Isawiya, der palestinske flagg og Yasser Arafat-plakater dominerte.

Det virket i grunn som et ganske rolig og hyggelig strøk, men etter noen hundre meter ble jeg stoppet av tre tilsynelatende hyggelige arabere som satt utenfor en frisørsalong. De spurte om jeg hadde gått meg vill, og da jeg svarte at jeg bare var ute og spaserte, sa de høflig at jeg kanskje burde snu, for ikke å bli plaget av bøllete araberkids eller andre filistere. Jeg stilte meg litt spørrende til dette, usikker på hva som egentlig var galt med en helt normal langhåret tometernordmann på vandring, men fulgte deres råd. Ganske riktig ble jeg kort tid etterpå tutet på og ropt etter av forbikjørende biler, og pulsen roet seg ikke helt før jeg var trygt tilbake på French Hill.

Sarah, min egen lille Dalila, klippet håret mitt på balkongen, uten at jeg kjente meg noe kraftløs av den grunn. Hår vokser som kjent ut igjen, også, og da skal det bli rabalder i Gasa, det kan jeg love! Etter litt skrivetid gikk vi ned til den døgnåpne dagligvarehandelen i Øst-Jerusalem (jødiske butikker var stengt på grunn av sukkot), og handlet inn ingredienser til shakshuka, og gikk hjem og lagde nydelig middag. Kvelden gikk med til utspørring av Sarah om hva hun egentlig legger i det å være kristen, mens jeg noterte og hun malte en liten pipp-pipp.

Torsdag 20. oktober (dag 17): Utflukt til Vestbredden
Sarah og jeg hadde bestemt oss for å gjøre en utflukt til Vestbredden, og besøke Jeriko, verdens lavest beliggende by (260 meter under havets nivå), og dessuten en av verdens eldste. Vi tok først en araberbuss fra French Hill ned til Damascus Gate, og hoppet så på buss 24 til Betlehem. Der gikk vi igjennom sjekkpunktet og sikkerhetsmuren, og praiet en drosje inn til downtown. Selv om vi skulle videre til Jeriko, var det jo like greit å stikke innom Fødselskirken når vi først var i Frelserens fødeby. Kirken var dessverre stappfull av feite amerikanske, tyske og bergenske turister, så det ble med en kort visitt, før vi tok en kopp kaffe hos fransiskanermunkene rundt hjørnet.

Betlehem er full av mer eller mindre plagsomme turistguider og drosjesjåfører, som vil kjøre deg hit og dit for en ubillig penge, men vi fant en hyggelig apoteker som viste oss i retning av busstasjonen. Der fant vi en sharut som ville ta oss til Jeriko, i samkvem med noen arabere og en ung fransk gutt på reise i Midt-Østen. Den snaut timelange turen til Jeriko var en vakker reise ned bratte golde åser og gjennom små, skitne palestinske landsbyer. Da vi omsider var fremme var klokken godt utpå ettermiddagen.

Vi fant frem til gondolbanen som fører en over Jerikos hustak og åkre og opp Quarantania-berget; Fristelsesberget der Jesus fastet i en førti dagers tid, hvorpå han ble riktig sulten og kanskje litt halvgær'n. Her ligger det i dag et greskortodoks kloster, som vi klatret opp til, forfulgt av noen tiggende filisterunger. Da vi banket på døren til klosteret gikk det en stund før porten ble åpnet av en fjern gammel greker med dårlige tenner. En gjeng polskhollendiske turister strømmet ut, mens vi ble nektet adgang. En skjøgete utgammal polakkvinne forsøkte å trøste oss med at det ikke var så viktig at Jesus hadde vært nettopp her og blitt fristet, så lenge vi hadde Han i våre hjerter. Nuvel.

Vi satte oss i stedet på restauranten i fjellkanten og spiste palestinsk mezzalunch, med vakker utsikt over Jeriko by, og Sarah fisket frem en Bibel fra vesken. Til tross for en viss gremmelse over at boken viste seg å være samnorskoversettelsen fra 1978, leste jeg høyt (med enkelte språglige forbedringer) fra Matteus kapittel 4, mens Sarah valgte seg de moderlige formaninger i Ordspråkenes kapittel 31. Stemningen var god!

Vi tok så gondolbanen ned igjen til byen mens mørket falt på, og spaserte inn til sentrum. Der fant vi en sharut, og kom der i prat med den palestinske nevrokirurgen professor Salameh. Professoren var en meget hyggelig eldre araber med flott Casanova-bart, som ikke ble mindre positivt innstilt da vi fortalte at vi var nordmenn (palestinere flest reagerer på denne måten). Han fortalte om sitt virke ved Al-Quds-univeristetet i Abu Dis, og akket seg over sitt folks viderverdigheter.

Vi delte sharuten med han til Abu Dis, en palestinsk forstad til Jerusalem, og tok så en drosje ut av Vestbredden og hjemover. Stenseng fikk et aldri så lite smil rundt munnen da den første hasidiske jøde kunne beskues langs veien, mens Sarah mest frydet seg over renere gater og bedre infrastruktur. Vi hoppet av utenfor HaTaklit, der det velsignet nok fremdeles var happy hour, og jeg fikk meg et par velfortjente Goldstar. Etterpå tok vi et glass på Uganda, der det igjen dukket opp en horv tyskere, som til Sarahs vemmelse var mest opptatte av om vi kunne oppdrive noe jazztobakk.

Ute i gatene var det riktig så livlig, og på Jaffa Street foregikk en slags Rebbe Schneerson-fest, med dansende jøder, en liten Messias-gaulende jødegutt og Schneerson på storskjerm. En stakkars na nach måtte flytte na nach-mobilen sin i en hast, og det ble rot i Nachman-effektene hans. Sarah og jeg tok en siste pils på Shoshana Bar, og hoppet så på bussen hjem.