Dag 18-25

Fredag 21. oktober (dag 18): Døs
Til forskjell fra min forrige Israels-reise, sammen med kvasijøden Tristan, har jeg ikke denne gangen gjort så meget for å observere de jødiske høytider. Både jom kippúr og sukkot har, for å være ærlig, blitt diskré lagt merke til, mens jeg selv har vært i en langt på vei hedningekristen eller endog tvers igjennom sekulær sinnsforfatning. Ikke alle dager har heller vært fylt med ekstraordinære aktiviteter av noe som helst slag, men døsen adferd ispedd forsøk på litterær eller musikalsk foretaksomhet.

Denne shabbatskvelden gikk Sarah og jeg en tur ut for å få litt frisk luft, og få oppdrevet noen sigaretter. På grunn av shabbaten var det meste stengt, men vi fant et hotell på Mount Scopus der en vennlig drosjesjåfør viste oss til en sigarettautomat. Vi gikk deretter langs universitetsområdet, men den godeste Sarah viste seg å være i et usedvanlig dorskt lune, og praiet en drosjebil for å kjøre oss et par hundre meter til et utkikkspunkt. Der ble vi stående og se utover mot Oljeberget og Tempelplassen, mens noen araberkids på sykler spurte oss om vi var gift. "Ja, ja," sa jeg, mens Sarahs respons var noe mer unnvikende.

Vel hjemme avrundet vi kvelden med et slag Rummy med Heidi, og vond eplete. Shabbat shalom.

Lørdag 22. oktober (dag 19): Abraham
Etter en sedvanlig for- og ettermiddag med komponering og tekstskriving, hoppet Sarah og jeg på en araberbuss ned til sentrum, og gikk gjennom noen arabiske handlegater, og inn araberstrøket i gamlebyen gjennom Damascus Gate. Der ble vi stående i et smug og betrakte en muezzin (muslimsk utroper) synge vakkert inn til solnedgangsbønnen, så vi ble rent Abrahamittiske av oss. Deretter klatret vi opp på taket og nøt utsikten over Jerusalem i skumringen. På taket poppet det opp to vennlige jøder i jødefinstas, som viste seg å være klezmermusikere og fortalte lystig i vei om sine turnéer rundt om i Europa. Da vi hadde slått av en prat med herrene, dro vi hjem, hvor Sarah lagde en mindre vellykket middag.

Søndag 23. oktober (dag 20): Ånden
Jeg begynte dagen med en spasertur bort til Mount Scopus, og tok en kopp kaffe på Aroma-kaféen der. Så gikk jeg ned mot gamlebyen, og gjennom Herod's Gate inn i araberkvarteret. Jeg gikk ned til Bethesda-dammen, bygget av Kong Hezekiah omtrent syv hundre år før Kristusen, og som senere ble et populært sted for helbredelse av sveklinger (Jesus fikk en fyr på beina her, i følge Johannes' evangelium, og ba han ta sengematten sin og stikke, også på sabbaten, da gitt, tullejøden). Her står også den meget korsfarske St. Anne-katedralen, bygget på 1100-tallet. Etter å ha kikket litt på den arkeologiske dammen og pusekattene der, satte jeg meg i katedralen og ba, kun forstyrret av en gjeng russere hvis prest stemte i en sang som unektelig klang usedvanlig vakkert i stenkirkens akustikk.

Etter kjerkevisitten trasket jeg ut Lion's Gate og ned til Gethsemane-hagen, der en araber forsøkte å selge meg en olivenkvist. Jeg satte meg i Alle nasjoners kirken som er oppført der og tenkte litt på far og mor, før jeg gikk tilbake til gamlebyen, forbi klagemuren og tok en pils på Moshes kiosk.

Jeg gikk for å treffe Sarah da hun var ferdig på jobb, og vi fant oss en rimelig schawarma på et gatehjørne, før hun dro meg med til King of Kings-kirken like ved Jaffa Street. Der var det gudstjeneste på amerikansk, og en gjeng med drittfolk sang poplåter på gebrokkent hebraisk. En grisk pastor forberedte forsamlingen på innsamling av kollekt, med en tale om hvor koselig det er å gi penger til Gud, som om Han er en grunkeglad amerikaner. Det kan jo også nevnes at King of Kings ligger i kjelleren på et kjøpesenter, treffende nok.

Da kollektbøtten begynte sin rundgang i salen, benyttet jeg meg av anledningen til å gå en tur og bæsje på kirkens gode fasiliteter. Da jeg kom tilbake var Sarah forsvunnet, men jeg fant henne ved utgangen; hun hadde tydeligvis fått nok av amerikansk gudstilbedelse-gjennom-pengegaver hun også. Vi gikk innom en stusselig gitarforretning og akket oss over de kirkelige misforståelser, og jeg fant en hyggelig bruktbokhandel og kjøpte meg en Amos Oz-roman, noen Tsjekhov-noveller og en bok om drankeren Dylan Thomas.

På vei ut av kjøpesenteret gikk vi forbi en hyggelig liten jødeforretning, der de solgte vakkert utsmykkede arker til oppbevaring av toraruller, minoraer og annet jødestæsj. Sarah var mest opptatt av å finne ut prisen på tefillin, og den imøtekommende forhandleren ga oss en grundig innføring i hvordan man tilvirker og tar på seg denne mystiske lille boksen med torainnhold og den tilhørende skinnreimen som surres rundt armen (noe enkelte kvinner finner besynderlig opphissende). Det viste seg imidlertid at denne kuskinnsdingsen tar flere måneder å lage, og at prisen er deretter, så det ble ingen handel, men en hyggelig konversasjon.

Etterpå tok vi et par pils på HaTaklit, før vi dro hjem til French Hill og samtalte rundt de jødiske skikker.

Mandag 24. oktober (dag 21): Museum og platejockey
Jeg hadde lenge hatt lyst til å besøke det store Israel Museum i Jerusalems Givat Ram-bydel, så jeg hoppet på buss 42 fra French Hill og bort ditover. Rodins Adam-statue møtte meg ved inngangen med et kummerlig tryne. Jeg gikk først for å se den store modellen av Jerusalem i det andre tempelets periode (år 530 f.Kr. til år 70), før jeg gikk inn i The Shrine of the Book og beskuet de makeløse Dødehavsrullene. Siden, etter en kaffepause, gikk jeg gjennom muséets arkeologiske avdeling, med mye spennende gammalt, fra stenalderen og frem til nu. En museumsvakt kom med knubbord da jeg forsøkte å fotografere meg selv med en Ba'al-statue, for å sende til Ba'al-supporteren Magnus Angelsen.

Muséet var av et sådant omfang at jeg måtte stadig ut å ta røykepauser, og da jeg hadde brukt et par timer, gikk jeg heller flyktig igjennom kunstavdelingen, og stoppet kun for å beskue El Grecos mesterlige portrett av Johannes Døperen, samt en fin Francis Bacon og noen dadadingser. Et område med afrikanske stammemasker og -statuer var også interessant, men fullt av småunger.

Etter museumsbesøket vandret jeg litt rundt i nabolaget, og kom således forbi Knesset, Israels parlamentsbygning. Her ble jeg stoppet av en tungt bevæpnet sikkerhetsvakt som lurte på om jeg hadde invitasjon, men jeg forklarte at jeg kun ville ta bilder av bygget, noe jeg fikk lov til under tvil.

På kvelden hadde jeg påtatt meg oppdraget å være musikkansvarlig på HaTaklit, så jeg dro ned dit i titiden og satte meg til i enden av baren. Da jeg var noe usikker på klientellets musikkønsker gikk det i en salig blanding av Kinky Friedman, tyrkisk garasjerock og Oslo-kraut. Min amerikanske rødnakkejødevenn Eric, som jeg ble kjent med i Jerusalem i februar, kom og holdt meg med selskap, og fortalte meg om sitt liv på loffen i jødeland. Vi deler en felles forsmak for småforbrytersk country, en sunn skepsis til kristen misjonsvirksomhet, og en vridning mot konservativ anarkosyndikalisme, og praten gikk livlig og araken smakte godt, helt til klokken ble fire og jeg måtte finne meg en drosje hjem.

Onsdag 26. oktober (dag 23): Siste kveld i Jerusalem
Ettersom det var min siste kveld i Jerusalem, ville Sarah og jeg finne på noe hyggelig, og Heidi tipset oss om et vakkert østerriksk bygg i det arabiske kvarteret i gamlebyen, der de serverer käsespätzle, noe man jo må få med seg når man tross alt er i Midt-Østen. Vi fant stedet etter litt trasking på Via Dolorosa (denne litt tullete fransiskanske historieforfalskningen, der Jesus ikke slepte på korset sitt i det hele tatt). Spätzlen viste seg å være av heller slett mikrobølgisk kvalitet, men vi hygget oss dessuaktet i hagen med yayin edom og Noblesse.

Takterrassen på bygningen er en av gamlebyens høyeste, og ga praktfull utstikt bort mot Klippedomen. Sarah og jeg nøt et stille øyeblikk, før vi ble forstyrret av en gjeng svensker. Vi gikk så innom Moshes kiosk i jødekvarteret og jeg sa adjø for nå til denne gamlebyens uoffisielle ordfører.

Deretter beveget vi oss litt rundt i nybyen, og var innom en rock- og sportspub, der Sarah fikk innvilget sine musikkønsker om Led Zeppelin og hva ikke. Her kom vi også i prat med en israeler som tilsynelatende ønsket å være italiener, dog han lurte ikke oss med sitt "saluta". Kvasiromeren var riktignok en trivelig kar.

Siden, på HaTaklit, dukket en annen bekjent fra forrige Israels-tur, Zacharia, newyorksk jødestudent bosatt i Jerusalem, opp sammen med en jødekompis fra Las Vegas, faktisk. Sarah, som mest av alt syntes Zach lignet en geit, pratet litt med Vegas-jøden, mens Zach fortalte meg om sin noe vinglete religiøse ferd mellom ulike yeshivaer og grener av den jødiske tro. Han hadde nå sluttet å bruke datamaskiner, men en tur på puben unnet han seg fremdeles nu og da.

Senere var vi tilbake på Uganda-puben, men pengebeholdningen begynte å tynnes kraftig ut, så vi måtte komme oss hjem.

Torsdag 27. oktober (dag 24): Farvel Jerusalem
Etter en fin, bibelsk formiddag med Sarah på kjøkkenet på French Hill, var tiden dessverre kommet for å si adjø til min bopæl de siste to uker. Sarah og jeg dro for å spise på et hummussted i Ben Sira Street, en utsøkt liten plass min bereiste venn Ben Sand hadde tipset meg om. Hummusen var av ypperste sort, og vi spiste oss begge litt for mette, før vi vraltet ned gjennom Gan HaAtsmaut-parken og bort til Jaffa Street. Jeg bød min vakre venninde adjøss, og satte meg på bytrikken med min bagasje. Borte ved bussstasjonen tok jeg en siste Noblesse i Jerusalemsk luft, og satte meg på så på bussen til Tel Aviv.

Jeg hadde blitt spurt om å komme tilbake til spillestedet Levontin 7 og varme opp for den israelske sangerinnen Mayaan Hirschbein denne kvelden. Det var meget trivelig å være tilbake, og det samlet seg en god del publikummere foran scenen da jeg begynte å spille i nitiden. Jeg fremførte noen av mine nidviser på Levontins utmerkede flygel, og senere ble jeg sittende i baren og traff igjen mine venner Ståle, Einat og Emmanuel. Vi hygget oss stort og tok senere en tur tilbake til Mischatronix, før araken gjorde sitt til at det ble på tide å komme seg hjem. Jeg fikk låne sofaen hos Einat og Ståle i Spinoza Street, og sovnet tungt.

Fredag 28. oktober (dag 25): Godt liv i Tel Aviv-Yafo
Ståle og jeg våknet sent, og Einat var allerede på arbeidet, så vi gikk for å spise frokost på en kafé i Ben Yehuda-gaten. Vi fikk oss noen egg og grisebacon-retter, som var velsmakende nok, skjønt Ståle slet noe med appetitten. Deretter vandret vi litt rundt, og jeg fant tilbake til en god bokhandel på Dizenghoff, hvor jeg fant meg mer Amos Oz og noen erotiske noveller av en annen israelsk forfatter Emmanuel hadde anbefalt; David Grossmann.

Etter spaserturen slappet vi av noen timer i leiligheten; Einat dukket også opp og vi kikket på film. I ellevetiden bestemte vi oss for å ta en tur til Jaffa, og fant en hyggelig kafé der med grillet småfisk og andre gode tapasretter, og noen flasker yayin edom, mens vi diskuterte Israel/Palestina-situasjonen, hvor jeg nok viste meg å være den mest optimistiske av oss. Vel hjemme igjen ble vi sittende og se på Eastbound & Down utover natten, mens vi drakk litt yayin lavan.