Dag 18-25

Fredag 21. oktober (dag 18): Døs
Til forskjell fra min forrige Israels-reise, sammen med kvasijøden Tristan, har jeg ikke denne gangen gjort så meget for å observere de jødiske høytider. Både jom kippúr og sukkot har, for å være ærlig, blitt diskré lagt merke til, mens jeg selv har vært i en langt på vei hedningekristen eller endog tvers igjennom sekulær sinnsforfatning. Ikke alle dager har heller vært fylt med ekstraordinære aktiviteter av noe som helst slag, men døsen adferd ispedd forsøk på litterær eller musikalsk foretaksomhet.

Denne shabbatskvelden gikk Sarah og jeg en tur ut for å få litt frisk luft, og få oppdrevet noen sigaretter. På grunn av shabbaten var det meste stengt, men vi fant et hotell på Mount Scopus der en vennlig drosjesjåfør viste oss til en sigarettautomat. Vi gikk deretter langs universitetsområdet, men den godeste Sarah viste seg å være i et usedvanlig dorskt lune, og praiet en drosjebil for å kjøre oss et par hundre meter til et utkikkspunkt. Der ble vi stående og se utover mot Oljeberget og Tempelplassen, mens noen araberkids på sykler spurte oss om vi var gift. "Ja, ja," sa jeg, mens Sarahs respons var noe mer unnvikende.

Vel hjemme avrundet vi kvelden med et slag Rummy med Heidi, og vond eplete. Shabbat shalom.

Lørdag 22. oktober (dag 19): Abraham
Etter en sedvanlig for- og ettermiddag med komponering og tekstskriving, hoppet Sarah og jeg på en araberbuss ned til sentrum, og gikk gjennom noen arabiske handlegater, og inn araberstrøket i gamlebyen gjennom Damascus Gate. Der ble vi stående i et smug og betrakte en muezzin (muslimsk utroper) synge vakkert inn til solnedgangsbønnen, så vi ble rent Abrahamittiske av oss. Deretter klatret vi opp på taket og nøt utsikten over Jerusalem i skumringen. På taket poppet det opp to vennlige jøder i jødefinstas, som viste seg å være klezmermusikere og fortalte lystig i vei om sine turnéer rundt om i Europa. Da vi hadde slått av en prat med herrene, dro vi hjem, hvor Sarah lagde en mindre vellykket middag.

Søndag 23. oktober (dag 20): Ånden
Jeg begynte dagen med en spasertur bort til Mount Scopus, og tok en kopp kaffe på Aroma-kaféen der. Så gikk jeg ned mot gamlebyen, og gjennom Herod's Gate inn i araberkvarteret. Jeg gikk ned til Bethesda-dammen, bygget av Kong Hezekiah omtrent syv hundre år før Kristusen, og som senere ble et populært sted for helbredelse av sveklinger (Jesus fikk en fyr på beina her, i følge Johannes' evangelium, og ba han ta sengematten sin og stikke, også på sabbaten, da gitt, tullejøden). Her står også den meget korsfarske St. Anne-katedralen, bygget på 1100-tallet. Etter å ha kikket litt på den arkeologiske dammen og pusekattene der, satte jeg meg i katedralen og ba, kun forstyrret av en gjeng russere hvis prest stemte i en sang som unektelig klang usedvanlig vakkert i stenkirkens akustikk.

Etter kjerkevisitten trasket jeg ut Lion's Gate og ned til Gethsemane-hagen, der en araber forsøkte å selge meg en olivenkvist. Jeg satte meg i Alle nasjoners kirken som er oppført der og tenkte litt på far og mor, før jeg gikk tilbake til gamlebyen, forbi klagemuren og tok en pils på Moshes kiosk.

Jeg gikk for å treffe Sarah da hun var ferdig på jobb, og vi fant oss en rimelig schawarma på et gatehjørne, før hun dro meg med til King of Kings-kirken like ved Jaffa Street. Der var det gudstjeneste på amerikansk, og en gjeng med drittfolk sang poplåter på gebrokkent hebraisk. En grisk pastor forberedte forsamlingen på innsamling av kollekt, med en tale om hvor koselig det er å gi penger til Gud, som om Han er en grunkeglad amerikaner. Det kan jo også nevnes at King of Kings ligger i kjelleren på et kjøpesenter, treffende nok.

Da kollektbøtten begynte sin rundgang i salen, benyttet jeg meg av anledningen til å gå en tur og bæsje på kirkens gode fasiliteter. Da jeg kom tilbake var Sarah forsvunnet, men jeg fant henne ved utgangen; hun hadde tydeligvis fått nok av amerikansk gudstilbedelse-gjennom-pengegaver hun også. Vi gikk innom en stusselig gitarforretning og akket oss over de kirkelige misforståelser, og jeg fant en hyggelig bruktbokhandel og kjøpte meg en Amos Oz-roman, noen Tsjekhov-noveller og en bok om drankeren Dylan Thomas.

På vei ut av kjøpesenteret gikk vi forbi en hyggelig liten jødeforretning, der de solgte vakkert utsmykkede arker til oppbevaring av toraruller, minoraer og annet jødestæsj. Sarah var mest opptatt av å finne ut prisen på tefillin, og den imøtekommende forhandleren ga oss en grundig innføring i hvordan man tilvirker og tar på seg denne mystiske lille boksen med torainnhold og den tilhørende skinnreimen som surres rundt armen (noe enkelte kvinner finner besynderlig opphissende). Det viste seg imidlertid at denne kuskinnsdingsen tar flere måneder å lage, og at prisen er deretter, så det ble ingen handel, men en hyggelig konversasjon.

Etterpå tok vi et par pils på HaTaklit, før vi dro hjem til French Hill og samtalte rundt de jødiske skikker.

Mandag 24. oktober (dag 21): Museum og platejockey
Jeg hadde lenge hatt lyst til å besøke det store Israel Museum i Jerusalems Givat Ram-bydel, så jeg hoppet på buss 42 fra French Hill og bort ditover. Rodins Adam-statue møtte meg ved inngangen med et kummerlig tryne. Jeg gikk først for å se den store modellen av Jerusalem i det andre tempelets periode (år 530 f.Kr. til år 70), før jeg gikk inn i The Shrine of the Book og beskuet de makeløse Dødehavsrullene. Siden, etter en kaffepause, gikk jeg gjennom muséets arkeologiske avdeling, med mye spennende gammalt, fra stenalderen og frem til nu. En museumsvakt kom med knubbord da jeg forsøkte å fotografere meg selv med en Ba'al-statue, for å sende til Ba'al-supporteren Magnus Angelsen.

Muséet var av et sådant omfang at jeg måtte stadig ut å ta røykepauser, og da jeg hadde brukt et par timer, gikk jeg heller flyktig igjennom kunstavdelingen, og stoppet kun for å beskue El Grecos mesterlige portrett av Johannes Døperen, samt en fin Francis Bacon og noen dadadingser. Et område med afrikanske stammemasker og -statuer var også interessant, men fullt av småunger.

Etter museumsbesøket vandret jeg litt rundt i nabolaget, og kom således forbi Knesset, Israels parlamentsbygning. Her ble jeg stoppet av en tungt bevæpnet sikkerhetsvakt som lurte på om jeg hadde invitasjon, men jeg forklarte at jeg kun ville ta bilder av bygget, noe jeg fikk lov til under tvil.

På kvelden hadde jeg påtatt meg oppdraget å være musikkansvarlig på HaTaklit, så jeg dro ned dit i titiden og satte meg til i enden av baren. Da jeg var noe usikker på klientellets musikkønsker gikk det i en salig blanding av Kinky Friedman, tyrkisk garasjerock og Oslo-kraut. Min amerikanske rødnakkejødevenn Eric, som jeg ble kjent med i Jerusalem i februar, kom og holdt meg med selskap, og fortalte meg om sitt liv på loffen i jødeland. Vi deler en felles forsmak for småforbrytersk country, en sunn skepsis til kristen misjonsvirksomhet, og en vridning mot konservativ anarkosyndikalisme, og praten gikk livlig og araken smakte godt, helt til klokken ble fire og jeg måtte finne meg en drosje hjem.

Onsdag 26. oktober (dag 23): Siste kveld i Jerusalem
Ettersom det var min siste kveld i Jerusalem, ville Sarah og jeg finne på noe hyggelig, og Heidi tipset oss om et vakkert østerriksk bygg i det arabiske kvarteret i gamlebyen, der de serverer käsespätzle, noe man jo må få med seg når man tross alt er i Midt-Østen. Vi fant stedet etter litt trasking på Via Dolorosa (denne litt tullete fransiskanske historieforfalskningen, der Jesus ikke slepte på korset sitt i det hele tatt). Spätzlen viste seg å være av heller slett mikrobølgisk kvalitet, men vi hygget oss dessuaktet i hagen med yayin edom og Noblesse.

Takterrassen på bygningen er en av gamlebyens høyeste, og ga praktfull utstikt bort mot Klippedomen. Sarah og jeg nøt et stille øyeblikk, før vi ble forstyrret av en gjeng svensker. Vi gikk så innom Moshes kiosk i jødekvarteret og jeg sa adjø for nå til denne gamlebyens uoffisielle ordfører.

Deretter beveget vi oss litt rundt i nybyen, og var innom en rock- og sportspub, der Sarah fikk innvilget sine musikkønsker om Led Zeppelin og hva ikke. Her kom vi også i prat med en israeler som tilsynelatende ønsket å være italiener, dog han lurte ikke oss med sitt "saluta". Kvasiromeren var riktignok en trivelig kar.

Siden, på HaTaklit, dukket en annen bekjent fra forrige Israels-tur, Zacharia, newyorksk jødestudent bosatt i Jerusalem, opp sammen med en jødekompis fra Las Vegas, faktisk. Sarah, som mest av alt syntes Zach lignet en geit, pratet litt med Vegas-jøden, mens Zach fortalte meg om sin noe vinglete religiøse ferd mellom ulike yeshivaer og grener av den jødiske tro. Han hadde nå sluttet å bruke datamaskiner, men en tur på puben unnet han seg fremdeles nu og da.

Senere var vi tilbake på Uganda-puben, men pengebeholdningen begynte å tynnes kraftig ut, så vi måtte komme oss hjem.

Torsdag 27. oktober (dag 24): Farvel Jerusalem
Etter en fin, bibelsk formiddag med Sarah på kjøkkenet på French Hill, var tiden dessverre kommet for å si adjø til min bopæl de siste to uker. Sarah og jeg dro for å spise på et hummussted i Ben Sira Street, en utsøkt liten plass min bereiste venn Ben Sand hadde tipset meg om. Hummusen var av ypperste sort, og vi spiste oss begge litt for mette, før vi vraltet ned gjennom Gan HaAtsmaut-parken og bort til Jaffa Street. Jeg bød min vakre venninde adjøss, og satte meg på bytrikken med min bagasje. Borte ved bussstasjonen tok jeg en siste Noblesse i Jerusalemsk luft, og satte meg på så på bussen til Tel Aviv.

Jeg hadde blitt spurt om å komme tilbake til spillestedet Levontin 7 og varme opp for den israelske sangerinnen Mayaan Hirschbein denne kvelden. Det var meget trivelig å være tilbake, og det samlet seg en god del publikummere foran scenen da jeg begynte å spille i nitiden. Jeg fremførte noen av mine nidviser på Levontins utmerkede flygel, og senere ble jeg sittende i baren og traff igjen mine venner Ståle, Einat og Emmanuel. Vi hygget oss stort og tok senere en tur tilbake til Mischatronix, før araken gjorde sitt til at det ble på tide å komme seg hjem. Jeg fikk låne sofaen hos Einat og Ståle i Spinoza Street, og sovnet tungt.

Fredag 28. oktober (dag 25): Godt liv i Tel Aviv-Yafo
Ståle og jeg våknet sent, og Einat var allerede på arbeidet, så vi gikk for å spise frokost på en kafé i Ben Yehuda-gaten. Vi fikk oss noen egg og grisebacon-retter, som var velsmakende nok, skjønt Ståle slet noe med appetitten. Deretter vandret vi litt rundt, og jeg fant tilbake til en god bokhandel på Dizenghoff, hvor jeg fant meg mer Amos Oz og noen erotiske noveller av en annen israelsk forfatter Emmanuel hadde anbefalt; David Grossmann.

Etter spaserturen slappet vi av noen timer i leiligheten; Einat dukket også opp og vi kikket på film. I ellevetiden bestemte vi oss for å ta en tur til Jaffa, og fant en hyggelig kafé der med grillet småfisk og andre gode tapasretter, og noen flasker yayin edom, mens vi diskuterte Israel/Palestina-situasjonen, hvor jeg nok viste meg å være den mest optimistiske av oss. Vel hjemme igjen ble vi sittende og se på Eastbound & Down utover natten, mens vi drakk litt yayin lavan.

Dag 16-17

Onsdag 19. oktober (dag 16): Spasering og hårklipp
I drømme var jeg tilbake i mitt barndomshjem, der en ninjakledd terrorist snoket rundt huset. Jeg våknet brått av at min pute skubbet vannglasset av nattbordet, og det knuste i gulvet. Klokken var like før ni. Jeg kuttet opp en god salat til frokost, og spiste sammen med Sarah på balkongen. Rødvin drakk vi også, dekadent nok.

Etter frokosten gikk jeg ut en tur for videre å utforske strøket rundt French Hill. Jeg gikk først til den engelske militærgravplassen på Mount Scopus, bygget til minne om de britiske soldatene som falt i Israel under første verdenskrig. Deretter vandret jeg forbi det hebraiske universitetet, og ned i det arabiske nabolaget Isawiya, der palestinske flagg og Yasser Arafat-plakater dominerte.

Det virket i grunn som et ganske rolig og hyggelig strøk, men etter noen hundre meter ble jeg stoppet av tre tilsynelatende hyggelige arabere som satt utenfor en frisørsalong. De spurte om jeg hadde gått meg vill, og da jeg svarte at jeg bare var ute og spaserte, sa de høflig at jeg kanskje burde snu, for ikke å bli plaget av bøllete araberkids eller andre filistere. Jeg stilte meg litt spørrende til dette, usikker på hva som egentlig var galt med en helt normal langhåret tometernordmann på vandring, men fulgte deres råd. Ganske riktig ble jeg kort tid etterpå tutet på og ropt etter av forbikjørende biler, og pulsen roet seg ikke helt før jeg var trygt tilbake på French Hill.

Sarah, min egen lille Dalila, klippet håret mitt på balkongen, uten at jeg kjente meg noe kraftløs av den grunn. Hår vokser som kjent ut igjen, også, og da skal det bli rabalder i Gasa, det kan jeg love! Etter litt skrivetid gikk vi ned til den døgnåpne dagligvarehandelen i Øst-Jerusalem (jødiske butikker var stengt på grunn av sukkot), og handlet inn ingredienser til shakshuka, og gikk hjem og lagde nydelig middag. Kvelden gikk med til utspørring av Sarah om hva hun egentlig legger i det å være kristen, mens jeg noterte og hun malte en liten pipp-pipp.

Torsdag 20. oktober (dag 17): Utflukt til Vestbredden
Sarah og jeg hadde bestemt oss for å gjøre en utflukt til Vestbredden, og besøke Jeriko, verdens lavest beliggende by (260 meter under havets nivå), og dessuten en av verdens eldste. Vi tok først en araberbuss fra French Hill ned til Damascus Gate, og hoppet så på buss 24 til Betlehem. Der gikk vi igjennom sjekkpunktet og sikkerhetsmuren, og praiet en drosje inn til downtown. Selv om vi skulle videre til Jeriko, var det jo like greit å stikke innom Fødselskirken når vi først var i Frelserens fødeby. Kirken var dessverre stappfull av feite amerikanske, tyske og bergenske turister, så det ble med en kort visitt, før vi tok en kopp kaffe hos fransiskanermunkene rundt hjørnet.

Betlehem er full av mer eller mindre plagsomme turistguider og drosjesjåfører, som vil kjøre deg hit og dit for en ubillig penge, men vi fant en hyggelig apoteker som viste oss i retning av busstasjonen. Der fant vi en sharut som ville ta oss til Jeriko, i samkvem med noen arabere og en ung fransk gutt på reise i Midt-Østen. Den snaut timelange turen til Jeriko var en vakker reise ned bratte golde åser og gjennom små, skitne palestinske landsbyer. Da vi omsider var fremme var klokken godt utpå ettermiddagen.

Vi fant frem til gondolbanen som fører en over Jerikos hustak og åkre og opp Quarantania-berget; Fristelsesberget der Jesus fastet i en førti dagers tid, hvorpå han ble riktig sulten og kanskje litt halvgær'n. Her ligger det i dag et greskortodoks kloster, som vi klatret opp til, forfulgt av noen tiggende filisterunger. Da vi banket på døren til klosteret gikk det en stund før porten ble åpnet av en fjern gammel greker med dårlige tenner. En gjeng polskhollendiske turister strømmet ut, mens vi ble nektet adgang. En skjøgete utgammal polakkvinne forsøkte å trøste oss med at det ikke var så viktig at Jesus hadde vært nettopp her og blitt fristet, så lenge vi hadde Han i våre hjerter. Nuvel.

Vi satte oss i stedet på restauranten i fjellkanten og spiste palestinsk mezzalunch, med vakker utsikt over Jeriko by, og Sarah fisket frem en Bibel fra vesken. Til tross for en viss gremmelse over at boken viste seg å være samnorskoversettelsen fra 1978, leste jeg høyt (med enkelte språglige forbedringer) fra Matteus kapittel 4, mens Sarah valgte seg de moderlige formaninger i Ordspråkenes kapittel 31. Stemningen var god!

Vi tok så gondolbanen ned igjen til byen mens mørket falt på, og spaserte inn til sentrum. Der fant vi en sharut, og kom der i prat med den palestinske nevrokirurgen professor Salameh. Professoren var en meget hyggelig eldre araber med flott Casanova-bart, som ikke ble mindre positivt innstilt da vi fortalte at vi var nordmenn (palestinere flest reagerer på denne måten). Han fortalte om sitt virke ved Al-Quds-univeristetet i Abu Dis, og akket seg over sitt folks viderverdigheter.

Vi delte sharuten med han til Abu Dis, en palestinsk forstad til Jerusalem, og tok så en drosje ut av Vestbredden og hjemover. Stenseng fikk et aldri så lite smil rundt munnen da den første hasidiske jøde kunne beskues langs veien, mens Sarah mest frydet seg over renere gater og bedre infrastruktur. Vi hoppet av utenfor HaTaklit, der det velsignet nok fremdeles var happy hour, og jeg fikk meg et par velfortjente Goldstar. Etterpå tok vi et glass på Uganda, der det igjen dukket opp en horv tyskere, som til Sarahs vemmelse var mest opptatte av om vi kunne oppdrive noe jazztobakk.

Ute i gatene var det riktig så livlig, og på Jaffa Street foregikk en slags Rebbe Schneerson-fest, med dansende jøder, en liten Messias-gaulende jødegutt og Schneerson på storskjerm. En stakkars na nach måtte flytte na nach-mobilen sin i en hast, og det ble rot i Nachman-effektene hans. Sarah og jeg tok en siste pils på Shoshana Bar, og hoppet så på bussen hjem.

Dag 13-15

Søndag 16. oktober (dag 13): Det daglige liv
Sarah vekket meg på frekt vis til frokost, og jeg satte meg på balkongen med et omelettstykke og Thomas L. Thompsons The Messiah Myth: The Near Eastern Roots of Jesus and David fra prestestudent Adrians bokhylle. Formiddagen ble forøvrig tilbrakt med skriving og samtaler, med Sarah og medbeboerinne Heidi. En kjøkkendiskusjon om kristensionisme og jøderettet Yeshua-misjonering ble litt heftig, og da Heidis utlegninger gled over i en beretning om hennes fortid i pyramidespillbransjen (eller multi-level marketing, som hun valgte å kalle det) var det kanskje på tide å runde av og komme seg ut en tur.

Sarah og jeg gikk på nærbutikken og handlet inn litt salatingredienser og vin, og det ble senere en nydelig lunch på balkongen med Heidi og ektemann Steve, med konversasjoner rundt muslimenes dhimmilover, kristenmunkkonflikter i Den Hellige Gravs kirke og organisert kriminalitet i gamlebyen (et økende problem, visstnok).

Etter lunchen tok Sarah frem en barnebok om Israel på Jesu tid, som vi ble sittende og kikke litt i en stund, før vi gikk ut for å ta firebussen ned til sentrum. Bussen tok oss ned til Jaffa-gaten, og så spaserte vi bort til gamlebyen og inn New Gate gjennom det kristne kvarteret, hurtig forbi de arabiske handlegater og inn i det jødiske kvarteret. Vel fremme på plassen foran Hurva-synagogen gikk vi innom Moshes kiosk, der Tristan og jeg tilbragte mye tid i vinter. Gjensynet med kioskeieren Moshe var hjertelig, og jeg fikk en god klem. Han spurte etter min bror (Tristan), og ba innstendig Sarah om å behandle meg ikke som et menneske, men som en engel. Sarah tok jødens råd med en klype Salz.

Vi fant så veien opp noen trange bakgater til gamlebyens "tak"; en slags residensiell annenetasje av byen der man vandrer over handlegatene, og der man finner det beste utkikkspunktet over Klagemuren, HaKotel. Vi tok en sigg der mens vi beskuet Herodes' byggverk, før vi vandret ut av gamlebyen og mot Uganda; et utested/plateforretning i nærheten av Jaffa Street. Vi satte oss her og bestilte pilsener til meg og kaffe/Baileys til tante Sarah. På Uganda kom vi i snakk med et hyggelig tysk vennepar, Julia og David, som bød på den unektelig fristende muligheten til å konversere litt på tysk i Den Hellige Stad. Vi gikk etterhvert videre til Cassetta, der det dukket opp en ekstremjovial israelitt ved navn Aniel, som villig fortalte om sin nyss avsluttede militærtjeneste og viste frem et imponerende arr på skulderen.

På Cassetta traff jeg også igjen Roy, den hyggelige eieren av lokalet og nabobaren HaTaklit, som jeg ble kjent med ved forrige besøk i februar. Han spurte hvordan det gikk med "the norwegian Stooges"; en beskrivelse jeg selv ikke kan huske å ha brukt på hverken Stenseng Band eller Happy Dagger, men som var desto mer smigrende. Det ble avtalt at jeg skal spille plater på HaTaklit mandag om én uke. Forøvrig fortsatte samtalene på tysk med Julia og David, kun avbrutt da Sarah kommenterte at en jødinne ovenfor oss i lokalet muligens hadde barbert hode og brukte parykk (ikke uvanlig blant gifte ortodokse jødekvinner), noe som ble avkreftet av jødinnen, som, pinlig nok, hadde forstått vårt tysk meget godt.

Ved midnattstider fant Sarah og jeg det for godt å forlate den tyske festivitas, og fant oss en buss hjem til French Hill.

Mandag 17. oktober (dag 14): Østkantfolk
Som temporær jerusalemitt er min nye hverdagsrytme nå å stå opp i nitiden, for så å lage en bedre omelettfrokost med sterk tyrkisk kaffe til, og nyte frokosten langsomt på balkongen med et skeptisk utkikk mot Øst-Jerusalem. Etter et par timers lesing og notering står så spasering på planen. Denne mandagen gikk jeg først en tur i nabolaget, til en stygg park, noe som ikke vakte noen større inspirasjon, så jeg hoppet i stedet på firebussen. Jeg vandret litt rundt i kaféområdene ved Ben Yehuda Street, og gjennom det livlige Mahane Yehuda-markedet. Til slutt fant jeg frem til Givat Ram-parken, og satt der et par timer og skrev.

Da det begynte å nærme seg solnedgang gikk jeg for å treffe Sarah på hennes arbeidsplass ved Caspari-senteret. Vi kikket litt på en pamflett om romerjøden Josefus' vri på historiene om Abraham, Moses og Enoks ikkedødelige(?) himmelfarter, før vi stakk bort på markedet for å handle inn litt middagsmat og kikke på Sarahs foretrukne (mindreårige) jødegutter i basketballshorts. I mellom grønnsakshandlere, bakere, pasta- og olivenforhandlere og meget annet, fant vi også en fin ostebutikk, der vi fikk kjøpt god parmesan og blåmuggost, og dessuten hadde anledning til å kjøpe halvmuggen Gudbrandsdalsost fra Tine; et tilbud vi valgte å avstå fra.

Da bytrikken viste seg å være noe overbefolket av svette jøder, tok vi en drosje hjem og laget en bedre middag. Kvelden gikk med til høyrehendig studering av Davids-salmenes historiske opprinnelse.

Tirsdag 18. oktober (dag 15): Der den unge løve og gjøfeet skal holde sig sammen
Sarah vekket meg da hun skulle avgårde til arbeidet. Jeg inntok min frokost på balkongen, og fulgte med på nyhetene: Denne formiddagen skulle den israelske soldaten Gilad Shalit frigjøres fra femårig Hamas-fangenskap, i bytte mot 1027(!) palestinske fanger; en byttehandel som synes vanskelig å forstå, men som utvilsomt er en viktig brikke i et komplisert politisk spill. Dette var naturlig nok store nyheter i både israelske og internasjonale media.

Det virket å være en underlig stemning i emning, og fra araberstrøkene i Øst-Jerusalem kunne jeg høre fyrverkeri, trommespill og hoijing, og se vaiende, grønne Hamas-flagg; muligens som en feiring av de hundretalls snarlig frigitte arabere. Jødesoldaten dukket omsider opp i frihet på fjernsynsskjermene i halv elleve-tiden, som en pjuskete og solberøvet Kaspar Hauser, samtidig som jeg kunne lese om opptøyer i Ramallah grunnet de palestinske fangers manglende tilsynekomst. Jeg slo av nyhetssendingen og gikk ut.

På bussen ned til byen kom jeg i prat med en hyggelig ortodoks jødemann, som viste seg å være fra Los Angeles, kanskje typisk nok; israelske ortodokse er vel ikke av de mest utadvendte. Den eldre herren fortalte i vei om sin sønn som hadde flyttet til Jerusalem, og om sine egne studieår ved det hebraiske universitetet på Mount Scopus.

Jeg hoppet av bussen i sentrum, og drakk en kopp kaffe på Café Hillel. Jeg hadde ingen klare turplaner, men ville gjerne se meg litt rundt i de eldre nabolagene i nybyen, så spaserte rolig nordover. Jeg var innom den etiopiske kirken, hvis overdrevne bruk av lyserød maling la en liten demper på den spirituelle opplevelsen, og hvis tilsynelatende utmagrede munker unektelig minnet meg om den nattlige Torggatas mer lugubre handelsmenn.

Ved forrige jødelandsbesøk kjøpte jeg meg den store israelske forfatteren Amos Oz' briljante selvbiografi, der han beskriver sin oppvekst i Jerusalems Kerem Avraham-nabolag på tretti- og førtitallet, så jeg tenkte jeg skulle gå på oppdagelsesferd der, men havnet i stedet i det ultraortodokse Mea Shearim-strøket.

Her opererer et eget sømmelighetspoliti, som etter hva jeg har hørt kan oppføre seg nokså aggressivt, men de spor jeg så av dette var kun skilt og plakater som oppfordret kvinner til å kle seg anstendig og forøvrig ikke akkurat oppfordret til turistgjennomstrømning. Noe beklemt gikk jeg allikevel ned de ortodokse gater, og fikk avgjort et og annet forundret blikk etter meg, mens jeg kontemplerte over Jerusalems schizofrene karakter; fra det frilynte kafélivet ved Jaffa Street til dette nærmest ghettoaktige distriktet kun ti minutter unna.

Jeg gikk så til gamlebyen, opp på taket, og satte meg ved utkikkspunktet over HaKotel. Løvhyttefesten pågår fremdeles, så det er store folkeansamlinger ved Vestmuren til enhver tid. På min utkikksplass lå også en jødeboms med kippaen trukket nedover øynene, og forsøkte å sove på stenbenken. Jeg satte meg så ved Hurva-synagogen og kikket forlystet på lekende små jødebarn, sympatisk aktivisert av sin yndige jødemor. En kar spurte om jeg var jøde, og forsøkte å selge meg noe kvist (en palmegren, to pilkvister og tre grener av myrte, tror jeg det må ha vært).

Etter litt mer promenade gjennom gamlebyen, tok jeg meg et par pils på HaTaklit og slo av en prat med Roy og den andre hyggelige bartenderen, før jeg hoppet på trikken hjem. Der ble jeg sittende og prate en stund med Sarah, Heidi og Steve, før jeg trakk meg tilbake på mitt værelse med litt rødvin og en god ost. Ute på balkongen ség skyene lavt men hurtig over hustaket, og månen lå halvgravid på rygg.

Dag 8-12

Tirsdag 11. oktober (dag 8): Til Jerusalem!
Jeg sto tidlig opp og sjekket ut av Momo's Hostel, og ble plukket opp av Einat og Ståle, hvorpå vi kjørte til Jaffa for å spise frokost på Doctor Shakshuka. Her serverer de nydelig shakshuka (derav navnet); en tomatrett med speilegg på toppen og diverse tilbehør. Einat skulle avgårde til Brasil med sin dansetrupp, jeg skulle fortsette min Israels-reise til Jerusalem, og Ståle skulle slå følge med meg for å spille med Ido på et galleri i Den Hellige Stad den samme kveld. Vi sa farvel til Einat og fant oss en sharut som tok oss til busstasjonen, og tok så en buss til Jerusalem; en reise på kun rundt en halv time.

Vel fremme vandret vi ut på Jaffa Street og hoppet på den nye bytrikken jerusalemmerne har fått seg. Eftersom vi hadde litt bagasje å bære på, hoppet vi av trikken i sentrum og stoppet innom det messianske biblioteket min norske venninde Sarah jobber på, og satte fra oss sakene der. Deretter fant vi frem til en grei hummuskafé for lunch og Goldstar. Jeg halte så med meg Ståle inn i gamlebyen, for å kikke litt på jødekvarteret og stemningen der. Vi rakk kun en Goldstar ved Hurva-synagogen, før vi måtte traske tilbake for å treffe Sarah. På veien støtte jeg på (den tidligere?) na nachen Zacharya (nå kledd adskillig mer konservativt enn sin tidligere hippiejødelook), som jeg ble kjent med i februar, som var ute og samlet inn småmynt til et ukjent jødete formål på fortauet. Han spurte om jeg var i byen i forbindelse med løvhyttefesten, noe jeg, upassende nok, stilte meg litt spørrende til.

Den snille Sarah hadde vært så elskverdig å ordne meg losji på French Hill, øst i Jerusalem, der hun bor i kollektiv. Jeg fikk låne rommet til Adrian, en Bibel-skeptisk dansk teologistudent, som er bortreist, og som har en meget interessant bokhylle jeg nok må få fordypet meg i litt etterhvert. Fra balkongen er det utsikt over de arabiske områdene i Øst-Jerusalem, og på klare dager kan man se helt over til fjellene i Jordan. Sarah kokkellerte opp en god omelett med pølsebiter og kål, hvorpå vi tok bytrikken tilbake til sentrum, for å se Ståle og Ido spille med en israelsk jazzbasslegende, Jean Claude, på Barbur-galleriet. Sarah hadde også invitert en bekjent, åttitallshelten Zohar, med til arrangementet.

Det var godt med folk tilstede på galleriet, og Ståle begynte med en slagverksolo, hvorpå Ido spilte et solosett. Dette ble efterfulgt av praktfull hebraisk diktlesning, ved den anerkjente israelske poeten Israel Eliraz. Deretter spilte Ståle, Ido og Jean Claude sin intenslugne frijazz, til god mottakelse. Zohar var mindre entusiastisk, og forsøkte i stedet å overbevise meg om Yngwie Malmsteens overlegne virtuositet.

Zohar, Sarah og jeg gikk fra galleriet til Cassetta, en bar jeg besøkte en del i februar, og tok et par pils, før vi tok en tidlig kveld og Sarah og jeg dro hjem til French Hill.

Onsdag 12. oktober (dag 9): Løvhyttefest
Jeg sto opp tidlig og satte meg på balkongen, drakk arabisk kaffe, og ble sittende og skrive noen timer, før jeg gikk meg en tur i nabolaget og handlet inn litt frokost og en billig flaske vin. Steve, en kanader som også deler leiligheten med sin kone Heidi, satt i stuen og skrev på sin hovedfagsoppgave, med en Bibel trygt plassert ved siden av laptopen. Jeg stekte meg noen egg og satte meg tilbake på balkongen.

Sarah kom tidlig hjem fra jobb, og informerte meg om at i dag ville jødene starte sin løvhyttefest (sukkot), og butikkene ville stenge tidlig. Jeg hadde ikke helt fått med meg dette, og fikk litt bråttom, ettersom vi dagen etter skal ut på ørkenvandring, og jeg trengte vandrersko og en lett skjorte. Jeg hastet bort til trikkeholdeplassen, men trikken var ute av drift, så jeg fant frem til en bussholdeplass. Der ble jeg stående og vente på bussen med tre jødinner. En ungeskokk gikk forbi, med en mongoloid jødepjokk i følget. Det vakte behersket oppstand da Downs-kiden fant på å klype et par av de bussventende jødinnene i baken med et snøvlete "Shalom!".

Bussen lot vente på seg, og etter en halvtime foreslo jeg for jødinnene å dele en drosje til sentrum, noe de villig ble med på. Da vi ankom Jaffa Street oppdaget jeg til min forskrekkelse at alle butikker allerede var stengt, skjønt klokken kun var halv fire på eftermiddagen. Jeg ble litt usikker på videre fremgangsmåte, men innså fort at jødesjapper ikke ville være til hjelp i disse løvhyttetider, og jeg måtte se meg nødt til å oppsøke en arabisk handlegate. Da jeg er langt fra lommekjent i araberområdene i nybyen i Jerusalem, måtte jeg nok gå til det arabiske kvartalet i gamlebyen, selv om handlestrøkene der stort sett kun er turistfeller med slette varer og høye priser. Det var allikevel verdt forsøket.

På veien gikk jeg forbi en na nach som hadde parkert på et gatehjørne og sto og solgte Rebbe Nachman-juggel og spilte høy, stygg, dog unektelig fengende Nachman-techno. Jeg spaserte inn Jaffa-porten i gamlebyen og ned David Street, der slitsomme salgsmenn skal ha deg til å kjøpe allverdens juggel og faenskap. Jeg innså fort at det ville være fånyttes å finne gode vandrersko eller noe som helst annet av verdi her, så jeg smøyg meg inn en rolig sidegate i det kristne kvarteret, og kom meg ut av gamlebyen, nynnende på en Nachman-melodi for å beholde roen.

Tilbake på French Hill ble Sarah og jeg ble sittende og diskutere Guds virkekraft (eller eventuelt mangelen på sådan) i menneskene; Sarah forsøkte å trumfe igjennom sine synspunkter ved å sitere Matteus 7:7. Da debatten hadde gitt seg i gemyttlig lune, spaserte vi nedover mot Øst-Jerusalem for å finne en arabersjappe og kjøpe noen grønnsaker og litt sigg. Vel hjemme igjen snakket vi litt med våre medbeboere Steve og Heidi; en hyggelig samtale som blant annet avslørte at Heidi en gang på det glade åttitall hadde spist middag med selveste Larry Norman. Kick ass!

Efterpå var det førreisemøte i etasjen under, der den danske presten Jakob bor, som skal guide oss på tur til Maktesh Ramon, dypt inne i Negev-ørkenen. Jakob lånte bort et par joggesko til meg (noe jeg ikke har gått med på over femten år), men da det kom frem at han kun hadde én sovepose og ett liggeunderlag på deling til Sarah og meg, ble det igjen litt usikkerhet rundt videre fremgangsmåte. Jaja, det løser seg nok. Reiseselskapet forøvrig bestod av fire fnisete danske kristenjenter i nokså ung alder, to litt voksnere danske kirketjenerinner og en tømrer slæsj fysioterapeut. To hundre kilo mat, vann og øvrig utstyr ble fordelt på gruppens totalt ti medlemmer, og hver og én fikk veie sine sekker for å vise likevekt, noe Sarah og jeg taklet lett ved å dele sekk, for senere å pakke diskrét om i hver vår. Om danskene lot seg lure, og om stemningen på tredagersvandringen blir god, gjenstår vel å se. Så var det på tide å gå og legge seg, da vi skulle opp klokken seks og dra avgårde.

Torsdag 13. oktober (dag 10): Ut i ørkenen
Klokken seks sto vi opp, og ringte på hos Pastor Knut over gangen, for å høre om han hadde en sovepose og et liggeunderlag til overs, eftersom vi straks skulle ut og sove under åpen himmel i en ørken i tre dager, der slikt kan komme til megen nytte. Pastoren kom til vår redning, og vi kunne kjøre lettet avgårde. Reisegruppen hadde to biler; Sarah og jeg satt på med Pastor Jakob, hans svoger fysiotømreren Mikael og kirketjeneren Sanne. Det var god stemning i bilen på vei nedover fra Jerusalem; vi passerte havets overflade og snart fikk jeg for første gang se det mektige, dog noget eggefisluktende Dødehavet (411 meter under havet).

På den tre og en halv times lange kjøreturen sydover til den lille byen Mitzpe Ramon i Negev-ørkenen kjørte vi forbi Qumran (der en liten beduingutt på leting etter yndlingsgeita si tilfeldigvis fant de dyrebare Dødehavsrullene i 1947), Masada-festningen (der 967 jøder begikk masseselvmord under et romerangrep i år 66), Sodoms berg (med Lots hustru fremdeles stående ikke langt unna), Sde Boker (Ben-Gurions ørkenkibbutz, der hans siste hjem nå er et museum), samt mye annet både vakkert og interessant. Vi tok en kort rast i atomkraftbyen Dimona, før vi ankom Mitzpe Ramon og gikk bort for å skue ut over vårt reisemål Maktesh Ramon (Ramon-krateret), dette forunderlige geologiske fenomen som kun forekommer i Israel, men som kan minne om amerikanerenes Grand Canyon.

Jeg var for anledningen ikledd kortbukser, t-skjorte og joggesko, tre plagg jeg normalt sett anser passende kun for småunger, og helst ikke vil bli sett i, men som til dette formål dessverre var nødvendig. Vi smurte oss grundig inn med solkrem, da solen var sterk, dog vi var forholdsvis heldige med temperaturen, som ikke oversteg mye mer enn syvogtyve grader. Så begynte den steile nedstigningen ned det trehundremeter dype krateret og den første dags syv timers lange spasertur, med våre tunge sekker på rygg. Jeg kom i prat med den meget hyggelige Fader Jakob, og vi snakket livlig om troen, tvilen og den kristne kirkes utvilsomme mangler.

Etter en god tids vandring var det klart for turens første bergklatring. Israels ørken er noe annet enn de Sahara-aktige sanddyner mange kanskje forestiller seg; sand er det nok av, men også sten og fjell, for å ikke nevne de mange andre unike geologiske forekomster i Ramon-krateret. Ramons tann er et vakkert berg et godt stykke inn i krateret, og dets bestigning var hård. Mikael og jeg var de første til å nå toppen, og unnet oss en velfortjent blås. Da de andre åtte var kommet etter og vi alle hadde fått oss en kort hvil, steg vi ned av berget, og jeg kunne ikke unngå og legge merke til danskenes underlig spredte villsauaktige formasjon. Jeg førte an videre på stien, og følte meg et øyeblikk som en liten Moses, skjønt en danskeflokk vel ikke er like gjevt som et stolt jødefolk.

Det var, både for Sarah og meg, til tider en språglig utfordring å være på tur med åtte dansktalende mennesker; dette mest slurvete og teit anglofiserte av de skandinaviske språg. Da preste-Jakob begynte et mindre foredrag om puling var jeg usikker på hvordan jeg skulle forholde meg til det hele, men det viste seg etterhvert å handle om enten svømmebasseng eller biljard; jeg er ennu ikke riktig sikker.

Vi nådde vår første overnattingsplass rett før solnedgang, fikk lagt våre liggeunderlag og soveposer på sanden, og ordnet i stand et fislete bål. Heldigvis var primuser med, og Jakob kokte opp et tilstrekkelig måltid med ris, tomatsaus og noe kjøttgreier. Da maten skulle serveres kom det for en dag at reisedeltagerne var forventet å skulle ha tatt med seg egne tallerkener og bestikk, noe den udrevne norske delegasjonen glatt hadde oversett. Situasjonen ble løst ved at Sarah og jeg fikk hver vår tomme blikkboks og lånte skjeer av de danske.

Efter maten samlet vi oss rundt bålet, og Jakob startet en samtale om ørkenens rolle i Skriften. De danske småpiger kom villige med historier fra sine barne-Bibler, og det var ingenting å si på entusiasmen. Jeg slapp et lettelsens sukk da den velsignede Jakob dro et par Goldstar opp av sekken. Vi introduserte også oss selv kort for resten av gruppen; hvem vi var og hvorfor vi hadde endt opp i Israel. Til min forundring var jeg den eneste blant forsamlingen som nevnte Bibel-interesse eller åndelig søken som en årsak for Israels-besøket, men det har kanskje blitt slik at selv hedninger er mer åndsbevisste enn de kristne.

Så var det tidlig i seng. Vi hadde just like lagt oss da omlag tyve biler kom tutende inn på rasteplassen. Det viste seg å være en jødisk storfamilie, som hadde tenkt seg på en kjapp kveldstur i Ramon-krateret i anledning løvhyttefesten, så den øde ørkenopplevelsen fikk en liten vri; ikke så galt for meg som jo er så glad i jøder, men til fortvilelse for de danske piger som antagelig ønsket å få fnise hverandre i søvn i fred. "Fjåsetøser", heter det visst på dansk, interessant nok.

Stjernehimmelen var sterk og vakker over våre hoder, månen var god og brisen, og skjønt det ikke krøp så langt under femten grader denne natten, var det godt å ha en langarmet genser på seg i soveposen. Vinden blåste sand i ansikt og hår, maur kravlet nedover ryggen på meg, og jeg sov som en sten helt til soloppgang.

Fredag 14. oktober (dag 11): Ørkenen beseires
Vi sto opp like etter daggry, og ble servert havregrøt med smeltet sjokolade til morgenmat av den glade danske prest. Så startet dagens ferd gjennom et nokså postapokalyptisk landskap med innslag av menneskeskapte grusveier i det golde, døde terreng. Da vi hadde vandret noen timer og besteget et lite berg, åt vi lunch på en skyggerik fjellhylle. Gruppen skulle nå deles opp, da de femti liter vann vi hadde bragt med oss nu var drukket opp under solens ubarmhjertige hete, og fire frivillige skulle gå til en beduinleir og fylle våre vannflasker.

Jeg ble gående (som eneste mann) med den øvrige forsamlingen, hvis kakling nådde uante høyder, og hvis vandringstempo fikk meg til å forstå hvordan jødene kunne bruke førti år gjennom ørkenen. Stakkars lille Moses. Jeg fikk i det minste gått litt for meg selv der i forveien, og reflekterte i det stille over ørkenens underlige skjønnhet (en stor sten lignet mistenkelig på knyttnevestatuen ved Vaterlandsparken i Oslo sentrum) og han der Paulus-kødden.

Vi møtte igjen våre vannhentere på en avtalt plass, like ved et sort berg danskene døpte Mount Doom, efter Tolkien; en noe upassende analogi i et slikt bibelsk landskap, syntes nå jeg. Vi gikk fra det sorte berg en times tid gjennom et vulkansk landskap med sorte stener på rødlig sand. Temperaturen var noe høyere enn dagen før, og svetten rant.

Så var tiden kommet for turens virkelige fysiske utfordring: Det fem hundre meter høye platået midt i krateret skulle bestiges. Dets bratte skrent var krevende å klatre, med tung ryggsekk og stekende sol, og et snev av høydeskrekk. Efter tre kvarters intens klatring og svetting satte Sarah og jeg oss på en liten kant i berget, og jeg forbannet hele ørkenen, alle fjell, samt hele det danske folk og presteskap. Da vi like efterpå nådde toppen trakk jeg selvfølgelig all besvergelse tilbake, neida.

Solen var i ferd med å gå ned da vi gikk over det måneaktige landskapet på toppen av det mektige platået, og etter en livlig fjollefotosession var det på tide å komme seg til neste overnattingssted før det ble aldeles mørkt. Forsamlingen gikk noe spredd; jeg gikk i forkant med Mikael og danske Ditte. Like før ankomst, da mørket falt på, ble sistnevnte bitt av et ukjent insekt i leppen, og selv om ordet "skorpion" ikke ble nevnt, spredde det seg en viss nervøsitet, før vi kom frem og fikk sjekket med lommelykt at bittet nok var av en bille av den mer uskyldige sorten.

Kveldens leirplass var noe befolket av lystige israelere, men vi fant oss en fin plett og fikk bommet litt bålved av noen ferierende soldatgutter. Leiren hadde endog utedasser, noe som var et kjærkomment syn for de av oss som ikke er så vant til å gjøre fra seg i villmarken. Mens Jakob og pigene kokkellerte frem en riktig god risotto, benyttet jeg anledningen til å tøye ut mine slitne ben, noe kokkepresten var takknemlig for, da han mente mine legger ga litt ekstra gjenskinn fra månen.

Etter middag var det igjen samling rundt bålet. Jakob talte om Guds stadige fravær og leste om Elias fra Første Kongebok, kapittel 19. De danske piger vekslet mellom høytlesning fra Bibelen og en fremførelse av "Hit Me Baby One More Time" fritt etter hukommelsen. Jeg klamret meg til en Goldstar. Det ble grillet marshmellows og gjennomført en og annen mer eller mindre gøyal lek, før vi igjen gikk til ro i våre soveposer og beundret stjernene.

Lørdag 15. oktober (dag 12): Den lange veien hjem
Den tredje dagen i ørkenen våknet jeg tidlig, et par timer før soloppgang, med verkende muskler i hele kroppen. Jeg loffet en liten tur i området rundt leirplassen, og beskuet en israelsk småbarnsfamilie som gjorde opp sitt morgenbål med en noe overdreven bruk av bensin, og som måtte få hjelp til å roe omstendighetene av soldater i bare trusen.

Så ble havregrøten servert, og Sarah og jeg fylte våre dåser. Denne tredje dag skulle i hovedsak benyttes til å gå tilbake til Mitzpe Ramon, der våre biler sto parkert; en cirka seks timer lang vandring. Solen var igjen sterk, og vi måtte først spasere et par timer for å komme til kraterets ende. Sarah og jeg diskuterte bibelsk arkeologi, evangelisk kildekritikk og postapokalyptisk sekstitallslitteratur. Ved bunnen av kraterkanten tok følget en hvil i skyggen av en knaus, og hadde stenkastekonkurranse (Jakob begynte).

Deretter måtte vi klatre de tre hundre meterne opp til kanten, og så startet den lange vandringen til byen. Vannrasjonene var begynt å bli små, og kongregasjonen var slitne, men moralen var slettes ikke dårlig. Nå og da fikk vi tid til en rast, og fikk sett utover det mektige Maktesh Ramon og høre vinden suse. Første Kongebok 19:12 lå igjen i bakhodet.

Sarah hadde vondt i sine føtter, og fikk derfor en lille paracet av Jakob. Etter kort tid hadde smertene hennes åpenbart lagt seg, og hun spurtet avgårde i en voldsom fart. Om ikke lenge var hun flere hundre meter foran oss, og så ut til å kun fortsette å gønne på. Jakob ga meg en kort innføring i den gode Lutherske øltradisjon, og kom med tips om gode ølforretninger i Jerusalem.

Da vi omsider ankom Mitzpe Ramon, og kjente siviliasjonens dufter (eksos og gatekjøkken), fant vi en åpen bensinstasjon og sank ned i noen stoler. Jeg kjøpte koldt vann, en pakke Noblesse-sigaretter og en kold Goldstar. Vi tok en velfortjent hvil, før bilene ble hentet, og vi kjørte avgårde mot Jerusalem. I bilen foreslo jeg å leke "Mitt skip er lastet med", men selvfølgelig med kun Bibel-relaterte objekter tillatt. Mitt eget beste bidrag var vel "Mitt skip er lastet med helvete", mens Sarah slo til med klassikeren "Mitt skip er lastet med skjøger". Vi stoppet innom en usedvanlig travel McDonald's-restaurant for et utsøkt måltid, og ankom Jerusalem og French Hill da mørket var falt på, utslitte og trette. Jeg fant en kiosk i nabolaget og fikk kjøpt inn litt Noblesse og yayin edom, og satte meg til skrivebordet.

Dag 1-7

Tirdag 4. oktober (dag 1): Reise
Nokså impulsivt bestemte jeg, Stenseng, meg for å ta en tur til Israel denne høsten, alene; hver mann for seg selv. Mest av alt for å komme ut av Oslo Babylon, men også for å gjenbesøke dette forjettede land jeg ble så glad i da min gode venn Sondre Tristan og jeg var der tidligere i år, og ikke minst for å få tid til å skrive ferdig materiale til mitt tredje soloalbum, Stenseng, samt å skrive på en roman. Bekjentskaper jeg gjorde meg forrige gang skulle selvsagt også besøkes, og et par konserter spilles.

Aftenen før avreise spiste jeg et bedre måltid (akevittplanke; sild og gravlaks) med min gode venn Raymond på Fyret, hvorpå jeg som så ofte før endte opp på Bonanza med mange hyggelige fjes. Inntaket av øl, akevitt, calvados og det andre førte til en viss redusert Stenseng morgenen efter, da jeg måtte stå opp tidlig og komme meg på bussen til Sandefjord lufthavn. Solen skinte vakkert på Oslo-fjorden og minte meg om den romantiske livsløsningen å svømme ut i et endeløst hav så langt man bare orker, slik min mor en gang i min barndom fortalte meg Radka Toneff gjorde (en historisk ukorrekthet (hun hang seg i skogen), men traumatisk nok for et jazzentusiastisk barn oppvokst ved vannet).

Jeg måtte først til Schiphol flyplass utenfor Amsterdam, og vente fire timer på mitt fly til Tel Aviv Yafo. På Schiphol så jeg en liten mus. Denne flyplassen er også velsignet med noe så høysivilisert som røykerom, samt en og annen søt hollandsk pike i hotpants. Jeg fikk tiden til å gå ved å lese Simon Sebag Montefiores mesterlige Jerusalem-biografi, og spenningen over å få komme tilbake til Den Hellige Stad steg og steg.

Da jeg spottet den første kroknesede gamle damen med en hebraisk bærepose ble jeg naturligvis umiddelbart lystig til sinns. Etterhvert fyltes terminalen av glade jøder, ortodokse familier og en og annen pilgrim. Sikkerhetssjekken gikk greit, og jeg fikk plass på den store jumbojeten mellom en ung, svetteluktende bosetter og en middelaldrende skotsk jødinne ved navn Ruth. Førstnevnte var mest opptatt av om mandlene som ble servert var kosher, og om koshermåltidet han ble servert var godkjent av en god rabbi. Ruth fortalte om det lille jødiske samfunnet i Skottland.

Det var mørkt og sent på natt da vi fikk se Tel Avivs himmellinje utenfor flyvinduet. Vi landet til rungende applaus, og vandret så inn på David Ben-Gurion-flyplassen. Jeg ble stoppet av et par sikkerhetsvakter, som uinteresserte spurte hva jeg skulle i Israel. Én spurte endog om min far var tyrker(!?). Ruth og jeg bestemte oss for å dele en drosjebil inn til sentrum. Jeg vandret litt rundt på måfå i Allenby-gaten, før jeg fant frem til Ben Yehuda-gaten og sjekket inn på Momo's Hostel, der jeg også bodde med Tristan ved forrige besøk i byen. Jeg gikk for billigste løsning, og tok en seng på et seksmannsrom, der det riktignok kun lå to unge jøder og purket.

Onsdag 5. oktober (dag 2): Stenseng i det ikke fullt så hellige land
Jeg startet første dag i Tel Aviv med litt spasering. Jeg gikk nedover Allenby Street, forbi markedet og ned noen hyggelige gater. Deretter gikk jeg ned til stranden, hvor det ligger noen praktiske bungalower som ga skygge i det varme været, og med vakker utsikt over Middelhavet og tilhørende bikinikledde piker. En eldre hebreermann satt ved siden av meg og drakk øl, men sparte de siste slantene til å vaske sine hender.

Her ble jeg sittende en stund og lese Sebag Montefiore og skrive, før jeg gikk bort på Mark's Place; en amerikanisert pub ved stranden. Til tross for den lettere turistifiserte beliggenheten mellom de store hotellene (og rett ved siden av den strengt bevoktede amerikanske ambassaden) servertes det her Goldstar-øl til gunstige priser og god årgangs-Muddy Waters ble spilt over anlegget. Porten til baren ble passet på av en eksentrisk eldre jødemann ved navn Herzl(!), som plystret på forbipasserende kvinnemennesker og forøvrig sjekket veskene til ankommende klientell. Mark's Place var åsted for en terrorbombing noen år tilbake, noe som ikke la noen demper på den avslappede stemningen mellom gjester og småhorete, halvfine servitriser med amerikansk akksent. Herzl spurte om jeg snakket hebraisk, hvorpå jeg svarte "kezzat" ("litt"), noe som vel er en mild overdrivelse. Solen gikk ned i havet og kvelden meldte sin ankomst.

Da kvelden som tidligere nevnt meldte sin ankomst spaserte jeg ned Allenby, til den ungdommelige Florentin-bydelen, og mot klubben Levontin 7, der jeg selv skal holde konsert om noen dager. På veien traff jeg en blid na nach som spurte om noen småpenger, noe jeg villig ga, i tillegg til å fremvise deres obligatoriske håndsignal. Dette vekket hans glade hjerte, og vi ble stående en liten stund og samtale om Rebbe Nachmans eventyr, hvorpå jeg kvikt avsluttet samtalen med et "baruch HaShem" og fartet videre.

Jeg var blitt tipset om en konsert på Levontin denne kvelden med en israelsk avantgardepianist og en norsk trommeslager. Jeg traff nordmannen, Ståle, da jeg kom; en meget hyggelig fyr som tilbringer tid i Tel Aviv etter å ha truffet en israelsk danserinne. Konserten var riktig så interessant, med e-bow- og tennisballbehandlet piano og Ståles frie slagverkspill, påfulgt av en litt mindre interessant israelsk duo, som på trommer og bass improviserte frem noe som vel best kan beskrives som en blanding av John Cage, Burzum og Red Hot Chili Peppers. En godt voksen småhomsete lubbenjøde kom også opp på scenen og sang en tydelig hjemmelaget sang om Ashkelon. Senere spilte et skjeggjødete syrerockband, som overgikk selv Pirate Love i sin orientalskflørtende pseudosyrete bekledning, og sørget for å holde baksceneområdet godt dekket av jazztobakkrøk.

Den israelske artisten jeg skal varme opp for på søndag, Berlin-baserte Mary Ocher, var DJ i baren på Levontin 7 denne kvelden, og spilte god musikk for en stadig fullere kneipe. Jeg ble sittende og snakke særdeles hyggelig med landsmann Ståle og hans danserinnevenninde av jødisk herkomst, som danser for en av Israels mest anerkjente trupper, og, pussig nok, heter Einat. En jødinne jeg klina med i Jerusalem i februar dukket også opp; et gjensyn av den kleinere sorten. Etter gode doser Goldstar og araksprit, dro Ståle, Einat og jeg videre til Michatronix; en bortgjemt pub i nabobygningen til hostellet jeg bor på. Her kom jeg i snakk med den vennlige bareieren, Uri, samt en sjenerøs columbianer i importbransjen, og den meget yndige bartenderinnen Danielle. En vellykket, om enn noe utagerende aften.

Tordag 6. oktober (dag 3): Sykkeltur
Den tredje dagen fikk en noe treg start, av åpenbare årsaker. Jeg satte meg igjen i en bungalow ved stranden, og stirret utover Middelhavet. Et par smellfeite russiske jødinner satte seg ved siden av meg og sang én og annen jødeschlager. Jeg dro så for å treffe Emmanuel, en franskisraelsk venn av en venn, i hans leilighet nord i byen. De hebraiske navneskiltene i trappeoppgangen kompliserte ting, men jeg ble pekt til riktig dør av en eldre jødemann, som riktignok fnøs litt bak min rygg, over at "Emmanuel" betyr "Jesu navn" (et etymologisk noe tvilsomt utsagn), og Jesus var tydeligvis ikke noen han hadde noe spesielt til overs for. Inne i leiligheten traff jeg også Emmanuels hyggelige kone, Hila, og deres rufsete lille hund.

Emmanuel lånte meg en sykkel, og sammen syklet vi ut i det hyggelige kaféområdet han bor i, og nordover, langs elven og til havet, like ved militærflyplassen i byen, der grønne jumbojeter fløy rett over hodene på oss. Vi konverserte litt om ortodokse jøder av ymse sort, vår felles bekjente Sarah og om våre fedres felles kommunistiske bakgrunn, før vi syklet til en jemenittisk supperestaurant, og spiste nydelig kjøttsuppe, med en velsmakende grønn guffe oppi, og pitabrød og Goldstar til.

Efter måltidet syklet vi litt rundt i Florentin og drakk øl, og så sørover gjennom de nær sagt slumaktige områdene der fremmedarbeiderne fra Darfur og Eritrea bor. En ikke uvennlig junkie prøvde endog å selge oss en sykkel for hundre shekel. Vi var også innom en okkupert bygning, der det ble holdt et slags venstrevridd møte og det skulle vises en film om en anarkistisk bande. Vi bestemte oss imidlertid for å dra på en konsert i et mørkt garasjeområde helt sør i byen, ved grensen til Jaffa. Konserten var i et falleferdig pønkehippiekollektiv ved navn Pit Kit House, der folk røkte bonger og hørte på Ramones. Første artist for kvelden var en elendig singer/songwriter, påfulgt av en Rage Against the Machine-inspirert shoegazeduo, og til sist et småinteressant Sonic Youth-aktig lesbeband. Jeg hilste også på Gil, den residerende DJen på Levontin 7, som jeg har brevvekslet litt med i forkant av reisen.

Vi var begynt å bli litt fulle (araken fløt livlig og fritt hos hippiepønkerne), og jeg fikk idéen om å dra tilbake til Michatronix, der jeg var blitt tatt så godt i mot kvelden før. Der var det imidlertid technoaften, så vi dro i stedet på Salon Berlin; et hyggelig serveringssted Emmanuel påsto ble drevet av breslovere, noe jeg ikke kunne se så mye til. Det ble spilt god nybølgemusikk, og tilbudsmenyen på Macabee-pils og arakshots kom til grei nytte.

Fredag 7. oktober (dag 4): Bursdag på jom kippúr
Det ble nok en treg start denne dagen, før jeg rituelt gikk ned til stranden og satte meg i bungalowen. Det var 7. oktober, og Stenseng fylte niogtyve år. Dagen falt dessuten på jødenes mest hellige dag, jom kippúr (forsoningsdagen), da hele landet stenger ved solnedgang, og gatene tømmes for biler. Etter å ha hamstret inn litt brød og hummus, og fått eftermiddagen til å gå ved å lese og se på solnedgangen, var jeg invitert til Emmanuel og Hila på middag. Spaserturen nedover Dizengoff-gaten til deres leilighet var en fornøyelse og lettet betraktelig på humøret; barn og voksne lekte i den vanligvis så trafikkerte gaten. Jeg gikk også forbi en synagoge, der kantoren sang fra Torah-rullen mens han rettet på sin tallit gadol, og en annen fortvilet forsøkte å holde forbipasserende hunder utenfor dørene.

Emmanuel kokkellerte en riktig god wokrett, og jeg ble så forsøkt introdusert for israelsk åttitallsrock, hvorav enkelte ting definitivt kan være verdt et gjenhør. Etter middagen dro Emmanuel og jeg ut på sykkeltur igjen. Sykling er naturlig nok meget populært på kippúr, og det var en spesiell opplevelse å sykle ut på femfeltsmotorveien kun i selskap med andre blide syklister. Etter en liten sightseeing forbi Tel Avivs filharmoni, teaterhus og hovedsynagoge, syklet vi ned til Jaffa, den historiske byen rett sør for Tel Aviv. Vi dristet oss endog inn i byens mer skyggefulle araberområder, der det til og med ble kjørt bil, og ikke minst solgt Goldstar. Vi satte oss ved havnen og spiste solsikkefrø til den store gullmedalje, og det ble endog lest litt fra Den Gode Bok om Jona i hvalen (eller var det den store fisken?), i anledning Jaffa-besøket og kippúr.

Det var forholdsvis rolig i gatene, bare en og annen ung hippie som på død og liv ville røke jazztobakk med oss, noe vi takket høflig nei til, og en ensom jødegutt som satt på moloen med kippaen sin og så på bølgene og sikkert tenkte på alle syndene han hadde begått i løpet av året, og som han formodentlig hadde kastet ut i Middelhavet tidligere på dagen. Emmanuel og jeg skilte våre veier, og jeg satt meg litt i hostellobbyen for å skrive, kun tidvis forstyrret av andre plagsomt joviale hostellgjester av godlynt australsk og vulgæramerikansk herkomst

Lørdag 8. oktober (dag 5): Jom kippúr, og jom kippúr slutt
Det var fremdeles kippúr, folketomt og stengt, men jeg var invitert på lunch til Ståle og Einat, så jeg spaserte ned Gordon Street og opp Spinoza til deres leilighet, hvor vi plasserte oss godt til på balkongen. De serverte et nydelig, dog særdeles ukoshert måltid, med ost og skinke i skjønn forening, og dertilhørende Lambrusco-vin og ivrig røking av det billigste Israel har å tilby innenfor sigarettmerker. Etterhvert kom flere venner av paret trutlende inn, og vi ble sittende og prate utover eftermiddagen og kvelden, før vi simpelthen måtte se på Monty Pythons Meningen med livet og spise litt kinamat, hvorpå Ståle og jeg dristet oss ut på livet.

Det var efter solnedgang, det var blåst i sjofáren, og byen våknet til live igjen. Det bar tilbake til Levontin 7, der vi traff igjen DJ-Gil og flere andre hyggelige mennesker fra dag 2 og respektable mengder arak og Goldstar ble inntatt, før baren så seg nødt til å stenge. Gil var så vennlig å kjøre oss en runde rundt i byen på leting etter et serveringssted som fremdeles holdt åpent, og vi endte til slutt opp på et sted som muligens het EBGB, der de endog serverte velsmakende pizza klokken seks på natten. Ingen dårlig service! Etterpå satte vi oss til på en benk på Yehuda Halevi-gaten, og betraktet en stuttjukk na nach som var i ferd med å åpne grønnssaksbutikken sin.

Søndag 9. oktober (dag 6): Strandliv og konsertvirksomhet
Ståle og jeg hadde avtalt å ta en tur på stranden, og han møtte meg utenfor mitt hostell på et gunstig tidspunkt litt utpå eftermiddagen. Da jeg nu hadde vært i Tel Aviv i opptil flere dager var det på sin plass å endelig ta en dupp, da været var godt og varmt og det salte Middelhavs-vannet perfekt for en dukkert. Vi fant en fin plass i sanden, i nærheten av noen usedvanlig plagsomme amerikanske jødegutter som forsøkte å frelse en stakkars strandboms. Bomsens fortellinger fra sine reiser i India falt for døve ører, og stemningen ble så trykket at heltebomsen så seg nødt til å flykte fra stedet, kun for å bli forfulgt av den mest enerverende, halvfulle jødepjokken av dem alle, som hojet etter han: "Hvorfor vil du ikke høre på mine formaninger, du som sier du er så åpen til sinns?". Ståle og jeg lot oss forlyste.

Vi traff Einat for en kopp kaffe i Ben-Gurion-gaten, men noen timer med sol, svømming og amerikanerjødemas hadde gjort oss trette, og det var behov for litt siesta før Stenseng skulle avholde sin første konsert på israelsk jord denne kvelden. Ståle hadde dessuten generøst tilbudt sine trommeferdigheter, og måtte hjem og få hørt disse sangene han skulle tromme på.

Etter en kort siesta hoppet jeg på sharut nummer fire (minibuss/kollektiv drosje) bort til Levontin 7, der flygelet sto klart og den vennlige lydteknikeren skrudde på de nødvendige knotter. En hyggelig gjeng Tel Avivere hadde samlet seg for å høre Mary Ocher og Stenseng, og stemningen var upåklagelig da jeg entret scenen. Etter noen låter i ensom majestet, ispedd tilstrekkelig mellomlåtfjaseprat, ble Ståle med, og samspillet var en stor fornøyelse. Publikum virket også til å kose seg kongelig.

Etter at konserten var vellykket avviklet, var Stenseng DJ i baren, og kvelden fortsatte i god manér med arak og, ja. En bekjent fra Haifa, Andrei, hadde endog tatt turen i konsertens anledning, og i han fikk Emmanuel en ivrig diskusjonspartner, og den etterhvert nokså opphetede samtalen var innom temaer som såvel kapitalisme som retorikkunsten og filisterproblemet. Selv hygget jeg med meg ved å introdusere israelittene for Happy Dagger og OzgaStenseng fra platepulten. Da Levontin stengte sine dører for kvelden gjorde Emmanuel og jeg et forsøk på å finne videre servering annensteds, en fånyttes og, da Stenseng falt av sykkelen, klønete beskjeftigelse.

Mandag 10. oktober (dag 7): Siste dag i Tel Aviv Babylon
Det ble en tung start på dagen, med skallebank og lettere svimmelhet. Emmanuel inviterte på lunch på en indisk restaurant i Allenby Street, men maten viste seg litt vanskelig å svelge. Deretter måtte vi forsøke å finne igjen sykkelen hans, som var satt igjen kvelden før. Sykkelen ble funnet, om enn med kjedet ødelagt, en mindre, om enn ikke ubetydelig bedrøvelse. Jeg bød Emmanuel på gjensyn, og soset så litt rundt, før jeg måtte kapitulere og ta en siesta på hostellrommet.

Slag-Ståle skulle igjen spille konsert på Levontin 7, denne gangen sammen med innehaveren, pianisten Daniel, og bassisten Yoav. Konserten var av godt improjazzmerke, og efterpå spilte gitaristen Ido et solosett med gitar og banjo, som var en inspirerende affære. Baren har nær sagt rukket å bli et slags stamsted for meg allerede, og i tillegg til å ha en musikalsk bredspektret, dog smakfull profil, er den generelle atmosfæren svært åpensinnet og miljøet inkluderende. En annen stamgjest, den anerkjente israelske filmmakeren Avi, fortalte om sin nuværende utstilling på kunsthallen i Bergen.

Senere på kvelden skulle bassist Yoav spille med et krautrockband på Anna Lou Lou, en bar i Jaffa, så Einat kjørte oss dit. Baren var en hyggelig plass og det var godt driv i jødekrauten, men vi var imidlertid en noget trett gjeng, så vi ble ikke lenge, men dro i stedet hjem til Tel Aviv og tok en tidlig kveld. I morgen skulle ferden videre til Yerushalayim.