Dag 8-12

Tirsdag 11. oktober (dag 8): Til Jerusalem!
Jeg sto tidlig opp og sjekket ut av Momo's Hostel, og ble plukket opp av Einat og Ståle, hvorpå vi kjørte til Jaffa for å spise frokost på Doctor Shakshuka. Her serverer de nydelig shakshuka (derav navnet); en tomatrett med speilegg på toppen og diverse tilbehør. Einat skulle avgårde til Brasil med sin dansetrupp, jeg skulle fortsette min Israels-reise til Jerusalem, og Ståle skulle slå følge med meg for å spille med Ido på et galleri i Den Hellige Stad den samme kveld. Vi sa farvel til Einat og fant oss en sharut som tok oss til busstasjonen, og tok så en buss til Jerusalem; en reise på kun rundt en halv time.

Vel fremme vandret vi ut på Jaffa Street og hoppet på den nye bytrikken jerusalemmerne har fått seg. Eftersom vi hadde litt bagasje å bære på, hoppet vi av trikken i sentrum og stoppet innom det messianske biblioteket min norske venninde Sarah jobber på, og satte fra oss sakene der. Deretter fant vi frem til en grei hummuskafé for lunch og Goldstar. Jeg halte så med meg Ståle inn i gamlebyen, for å kikke litt på jødekvarteret og stemningen der. Vi rakk kun en Goldstar ved Hurva-synagogen, før vi måtte traske tilbake for å treffe Sarah. På veien støtte jeg på (den tidligere?) na nachen Zacharya (nå kledd adskillig mer konservativt enn sin tidligere hippiejødelook), som jeg ble kjent med i februar, som var ute og samlet inn småmynt til et ukjent jødete formål på fortauet. Han spurte om jeg var i byen i forbindelse med løvhyttefesten, noe jeg, upassende nok, stilte meg litt spørrende til.

Den snille Sarah hadde vært så elskverdig å ordne meg losji på French Hill, øst i Jerusalem, der hun bor i kollektiv. Jeg fikk låne rommet til Adrian, en Bibel-skeptisk dansk teologistudent, som er bortreist, og som har en meget interessant bokhylle jeg nok må få fordypet meg i litt etterhvert. Fra balkongen er det utsikt over de arabiske områdene i Øst-Jerusalem, og på klare dager kan man se helt over til fjellene i Jordan. Sarah kokkellerte opp en god omelett med pølsebiter og kål, hvorpå vi tok bytrikken tilbake til sentrum, for å se Ståle og Ido spille med en israelsk jazzbasslegende, Jean Claude, på Barbur-galleriet. Sarah hadde også invitert en bekjent, åttitallshelten Zohar, med til arrangementet.

Det var godt med folk tilstede på galleriet, og Ståle begynte med en slagverksolo, hvorpå Ido spilte et solosett. Dette ble efterfulgt av praktfull hebraisk diktlesning, ved den anerkjente israelske poeten Israel Eliraz. Deretter spilte Ståle, Ido og Jean Claude sin intenslugne frijazz, til god mottakelse. Zohar var mindre entusiastisk, og forsøkte i stedet å overbevise meg om Yngwie Malmsteens overlegne virtuositet.

Zohar, Sarah og jeg gikk fra galleriet til Cassetta, en bar jeg besøkte en del i februar, og tok et par pils, før vi tok en tidlig kveld og Sarah og jeg dro hjem til French Hill.

Onsdag 12. oktober (dag 9): Løvhyttefest
Jeg sto opp tidlig og satte meg på balkongen, drakk arabisk kaffe, og ble sittende og skrive noen timer, før jeg gikk meg en tur i nabolaget og handlet inn litt frokost og en billig flaske vin. Steve, en kanader som også deler leiligheten med sin kone Heidi, satt i stuen og skrev på sin hovedfagsoppgave, med en Bibel trygt plassert ved siden av laptopen. Jeg stekte meg noen egg og satte meg tilbake på balkongen.

Sarah kom tidlig hjem fra jobb, og informerte meg om at i dag ville jødene starte sin løvhyttefest (sukkot), og butikkene ville stenge tidlig. Jeg hadde ikke helt fått med meg dette, og fikk litt bråttom, ettersom vi dagen etter skal ut på ørkenvandring, og jeg trengte vandrersko og en lett skjorte. Jeg hastet bort til trikkeholdeplassen, men trikken var ute av drift, så jeg fant frem til en bussholdeplass. Der ble jeg stående og vente på bussen med tre jødinner. En ungeskokk gikk forbi, med en mongoloid jødepjokk i følget. Det vakte behersket oppstand da Downs-kiden fant på å klype et par av de bussventende jødinnene i baken med et snøvlete "Shalom!".

Bussen lot vente på seg, og etter en halvtime foreslo jeg for jødinnene å dele en drosje til sentrum, noe de villig ble med på. Da vi ankom Jaffa Street oppdaget jeg til min forskrekkelse at alle butikker allerede var stengt, skjønt klokken kun var halv fire på eftermiddagen. Jeg ble litt usikker på videre fremgangsmåte, men innså fort at jødesjapper ikke ville være til hjelp i disse løvhyttetider, og jeg måtte se meg nødt til å oppsøke en arabisk handlegate. Da jeg er langt fra lommekjent i araberområdene i nybyen i Jerusalem, måtte jeg nok gå til det arabiske kvartalet i gamlebyen, selv om handlestrøkene der stort sett kun er turistfeller med slette varer og høye priser. Det var allikevel verdt forsøket.

På veien gikk jeg forbi en na nach som hadde parkert på et gatehjørne og sto og solgte Rebbe Nachman-juggel og spilte høy, stygg, dog unektelig fengende Nachman-techno. Jeg spaserte inn Jaffa-porten i gamlebyen og ned David Street, der slitsomme salgsmenn skal ha deg til å kjøpe allverdens juggel og faenskap. Jeg innså fort at det ville være fånyttes å finne gode vandrersko eller noe som helst annet av verdi her, så jeg smøyg meg inn en rolig sidegate i det kristne kvarteret, og kom meg ut av gamlebyen, nynnende på en Nachman-melodi for å beholde roen.

Tilbake på French Hill ble Sarah og jeg ble sittende og diskutere Guds virkekraft (eller eventuelt mangelen på sådan) i menneskene; Sarah forsøkte å trumfe igjennom sine synspunkter ved å sitere Matteus 7:7. Da debatten hadde gitt seg i gemyttlig lune, spaserte vi nedover mot Øst-Jerusalem for å finne en arabersjappe og kjøpe noen grønnsaker og litt sigg. Vel hjemme igjen snakket vi litt med våre medbeboere Steve og Heidi; en hyggelig samtale som blant annet avslørte at Heidi en gang på det glade åttitall hadde spist middag med selveste Larry Norman. Kick ass!

Efterpå var det førreisemøte i etasjen under, der den danske presten Jakob bor, som skal guide oss på tur til Maktesh Ramon, dypt inne i Negev-ørkenen. Jakob lånte bort et par joggesko til meg (noe jeg ikke har gått med på over femten år), men da det kom frem at han kun hadde én sovepose og ett liggeunderlag på deling til Sarah og meg, ble det igjen litt usikkerhet rundt videre fremgangsmåte. Jaja, det løser seg nok. Reiseselskapet forøvrig bestod av fire fnisete danske kristenjenter i nokså ung alder, to litt voksnere danske kirketjenerinner og en tømrer slæsj fysioterapeut. To hundre kilo mat, vann og øvrig utstyr ble fordelt på gruppens totalt ti medlemmer, og hver og én fikk veie sine sekker for å vise likevekt, noe Sarah og jeg taklet lett ved å dele sekk, for senere å pakke diskrét om i hver vår. Om danskene lot seg lure, og om stemningen på tredagersvandringen blir god, gjenstår vel å se. Så var det på tide å gå og legge seg, da vi skulle opp klokken seks og dra avgårde.

Torsdag 13. oktober (dag 10): Ut i ørkenen
Klokken seks sto vi opp, og ringte på hos Pastor Knut over gangen, for å høre om han hadde en sovepose og et liggeunderlag til overs, eftersom vi straks skulle ut og sove under åpen himmel i en ørken i tre dager, der slikt kan komme til megen nytte. Pastoren kom til vår redning, og vi kunne kjøre lettet avgårde. Reisegruppen hadde to biler; Sarah og jeg satt på med Pastor Jakob, hans svoger fysiotømreren Mikael og kirketjeneren Sanne. Det var god stemning i bilen på vei nedover fra Jerusalem; vi passerte havets overflade og snart fikk jeg for første gang se det mektige, dog noget eggefisluktende Dødehavet (411 meter under havet).

På den tre og en halv times lange kjøreturen sydover til den lille byen Mitzpe Ramon i Negev-ørkenen kjørte vi forbi Qumran (der en liten beduingutt på leting etter yndlingsgeita si tilfeldigvis fant de dyrebare Dødehavsrullene i 1947), Masada-festningen (der 967 jøder begikk masseselvmord under et romerangrep i år 66), Sodoms berg (med Lots hustru fremdeles stående ikke langt unna), Sde Boker (Ben-Gurions ørkenkibbutz, der hans siste hjem nå er et museum), samt mye annet både vakkert og interessant. Vi tok en kort rast i atomkraftbyen Dimona, før vi ankom Mitzpe Ramon og gikk bort for å skue ut over vårt reisemål Maktesh Ramon (Ramon-krateret), dette forunderlige geologiske fenomen som kun forekommer i Israel, men som kan minne om amerikanerenes Grand Canyon.

Jeg var for anledningen ikledd kortbukser, t-skjorte og joggesko, tre plagg jeg normalt sett anser passende kun for småunger, og helst ikke vil bli sett i, men som til dette formål dessverre var nødvendig. Vi smurte oss grundig inn med solkrem, da solen var sterk, dog vi var forholdsvis heldige med temperaturen, som ikke oversteg mye mer enn syvogtyve grader. Så begynte den steile nedstigningen ned det trehundremeter dype krateret og den første dags syv timers lange spasertur, med våre tunge sekker på rygg. Jeg kom i prat med den meget hyggelige Fader Jakob, og vi snakket livlig om troen, tvilen og den kristne kirkes utvilsomme mangler.

Etter en god tids vandring var det klart for turens første bergklatring. Israels ørken er noe annet enn de Sahara-aktige sanddyner mange kanskje forestiller seg; sand er det nok av, men også sten og fjell, for å ikke nevne de mange andre unike geologiske forekomster i Ramon-krateret. Ramons tann er et vakkert berg et godt stykke inn i krateret, og dets bestigning var hård. Mikael og jeg var de første til å nå toppen, og unnet oss en velfortjent blås. Da de andre åtte var kommet etter og vi alle hadde fått oss en kort hvil, steg vi ned av berget, og jeg kunne ikke unngå og legge merke til danskenes underlig spredte villsauaktige formasjon. Jeg førte an videre på stien, og følte meg et øyeblikk som en liten Moses, skjønt en danskeflokk vel ikke er like gjevt som et stolt jødefolk.

Det var, både for Sarah og meg, til tider en språglig utfordring å være på tur med åtte dansktalende mennesker; dette mest slurvete og teit anglofiserte av de skandinaviske språg. Da preste-Jakob begynte et mindre foredrag om puling var jeg usikker på hvordan jeg skulle forholde meg til det hele, men det viste seg etterhvert å handle om enten svømmebasseng eller biljard; jeg er ennu ikke riktig sikker.

Vi nådde vår første overnattingsplass rett før solnedgang, fikk lagt våre liggeunderlag og soveposer på sanden, og ordnet i stand et fislete bål. Heldigvis var primuser med, og Jakob kokte opp et tilstrekkelig måltid med ris, tomatsaus og noe kjøttgreier. Da maten skulle serveres kom det for en dag at reisedeltagerne var forventet å skulle ha tatt med seg egne tallerkener og bestikk, noe den udrevne norske delegasjonen glatt hadde oversett. Situasjonen ble løst ved at Sarah og jeg fikk hver vår tomme blikkboks og lånte skjeer av de danske.

Efter maten samlet vi oss rundt bålet, og Jakob startet en samtale om ørkenens rolle i Skriften. De danske småpiger kom villige med historier fra sine barne-Bibler, og det var ingenting å si på entusiasmen. Jeg slapp et lettelsens sukk da den velsignede Jakob dro et par Goldstar opp av sekken. Vi introduserte også oss selv kort for resten av gruppen; hvem vi var og hvorfor vi hadde endt opp i Israel. Til min forundring var jeg den eneste blant forsamlingen som nevnte Bibel-interesse eller åndelig søken som en årsak for Israels-besøket, men det har kanskje blitt slik at selv hedninger er mer åndsbevisste enn de kristne.

Så var det tidlig i seng. Vi hadde just like lagt oss da omlag tyve biler kom tutende inn på rasteplassen. Det viste seg å være en jødisk storfamilie, som hadde tenkt seg på en kjapp kveldstur i Ramon-krateret i anledning løvhyttefesten, så den øde ørkenopplevelsen fikk en liten vri; ikke så galt for meg som jo er så glad i jøder, men til fortvilelse for de danske piger som antagelig ønsket å få fnise hverandre i søvn i fred. "Fjåsetøser", heter det visst på dansk, interessant nok.

Stjernehimmelen var sterk og vakker over våre hoder, månen var god og brisen, og skjønt det ikke krøp så langt under femten grader denne natten, var det godt å ha en langarmet genser på seg i soveposen. Vinden blåste sand i ansikt og hår, maur kravlet nedover ryggen på meg, og jeg sov som en sten helt til soloppgang.

Fredag 14. oktober (dag 11): Ørkenen beseires
Vi sto opp like etter daggry, og ble servert havregrøt med smeltet sjokolade til morgenmat av den glade danske prest. Så startet dagens ferd gjennom et nokså postapokalyptisk landskap med innslag av menneskeskapte grusveier i det golde, døde terreng. Da vi hadde vandret noen timer og besteget et lite berg, åt vi lunch på en skyggerik fjellhylle. Gruppen skulle nå deles opp, da de femti liter vann vi hadde bragt med oss nu var drukket opp under solens ubarmhjertige hete, og fire frivillige skulle gå til en beduinleir og fylle våre vannflasker.

Jeg ble gående (som eneste mann) med den øvrige forsamlingen, hvis kakling nådde uante høyder, og hvis vandringstempo fikk meg til å forstå hvordan jødene kunne bruke førti år gjennom ørkenen. Stakkars lille Moses. Jeg fikk i det minste gått litt for meg selv der i forveien, og reflekterte i det stille over ørkenens underlige skjønnhet (en stor sten lignet mistenkelig på knyttnevestatuen ved Vaterlandsparken i Oslo sentrum) og han der Paulus-kødden.

Vi møtte igjen våre vannhentere på en avtalt plass, like ved et sort berg danskene døpte Mount Doom, efter Tolkien; en noe upassende analogi i et slikt bibelsk landskap, syntes nå jeg. Vi gikk fra det sorte berg en times tid gjennom et vulkansk landskap med sorte stener på rødlig sand. Temperaturen var noe høyere enn dagen før, og svetten rant.

Så var tiden kommet for turens virkelige fysiske utfordring: Det fem hundre meter høye platået midt i krateret skulle bestiges. Dets bratte skrent var krevende å klatre, med tung ryggsekk og stekende sol, og et snev av høydeskrekk. Efter tre kvarters intens klatring og svetting satte Sarah og jeg oss på en liten kant i berget, og jeg forbannet hele ørkenen, alle fjell, samt hele det danske folk og presteskap. Da vi like efterpå nådde toppen trakk jeg selvfølgelig all besvergelse tilbake, neida.

Solen var i ferd med å gå ned da vi gikk over det måneaktige landskapet på toppen av det mektige platået, og etter en livlig fjollefotosession var det på tide å komme seg til neste overnattingssted før det ble aldeles mørkt. Forsamlingen gikk noe spredd; jeg gikk i forkant med Mikael og danske Ditte. Like før ankomst, da mørket falt på, ble sistnevnte bitt av et ukjent insekt i leppen, og selv om ordet "skorpion" ikke ble nevnt, spredde det seg en viss nervøsitet, før vi kom frem og fikk sjekket med lommelykt at bittet nok var av en bille av den mer uskyldige sorten.

Kveldens leirplass var noe befolket av lystige israelere, men vi fant oss en fin plett og fikk bommet litt bålved av noen ferierende soldatgutter. Leiren hadde endog utedasser, noe som var et kjærkomment syn for de av oss som ikke er så vant til å gjøre fra seg i villmarken. Mens Jakob og pigene kokkellerte frem en riktig god risotto, benyttet jeg anledningen til å tøye ut mine slitne ben, noe kokkepresten var takknemlig for, da han mente mine legger ga litt ekstra gjenskinn fra månen.

Etter middag var det igjen samling rundt bålet. Jakob talte om Guds stadige fravær og leste om Elias fra Første Kongebok, kapittel 19. De danske piger vekslet mellom høytlesning fra Bibelen og en fremførelse av "Hit Me Baby One More Time" fritt etter hukommelsen. Jeg klamret meg til en Goldstar. Det ble grillet marshmellows og gjennomført en og annen mer eller mindre gøyal lek, før vi igjen gikk til ro i våre soveposer og beundret stjernene.

Lørdag 15. oktober (dag 12): Den lange veien hjem
Den tredje dagen i ørkenen våknet jeg tidlig, et par timer før soloppgang, med verkende muskler i hele kroppen. Jeg loffet en liten tur i området rundt leirplassen, og beskuet en israelsk småbarnsfamilie som gjorde opp sitt morgenbål med en noe overdreven bruk av bensin, og som måtte få hjelp til å roe omstendighetene av soldater i bare trusen.

Så ble havregrøten servert, og Sarah og jeg fylte våre dåser. Denne tredje dag skulle i hovedsak benyttes til å gå tilbake til Mitzpe Ramon, der våre biler sto parkert; en cirka seks timer lang vandring. Solen var igjen sterk, og vi måtte først spasere et par timer for å komme til kraterets ende. Sarah og jeg diskuterte bibelsk arkeologi, evangelisk kildekritikk og postapokalyptisk sekstitallslitteratur. Ved bunnen av kraterkanten tok følget en hvil i skyggen av en knaus, og hadde stenkastekonkurranse (Jakob begynte).

Deretter måtte vi klatre de tre hundre meterne opp til kanten, og så startet den lange vandringen til byen. Vannrasjonene var begynt å bli små, og kongregasjonen var slitne, men moralen var slettes ikke dårlig. Nå og da fikk vi tid til en rast, og fikk sett utover det mektige Maktesh Ramon og høre vinden suse. Første Kongebok 19:12 lå igjen i bakhodet.

Sarah hadde vondt i sine føtter, og fikk derfor en lille paracet av Jakob. Etter kort tid hadde smertene hennes åpenbart lagt seg, og hun spurtet avgårde i en voldsom fart. Om ikke lenge var hun flere hundre meter foran oss, og så ut til å kun fortsette å gønne på. Jakob ga meg en kort innføring i den gode Lutherske øltradisjon, og kom med tips om gode ølforretninger i Jerusalem.

Da vi omsider ankom Mitzpe Ramon, og kjente siviliasjonens dufter (eksos og gatekjøkken), fant vi en åpen bensinstasjon og sank ned i noen stoler. Jeg kjøpte koldt vann, en pakke Noblesse-sigaretter og en kold Goldstar. Vi tok en velfortjent hvil, før bilene ble hentet, og vi kjørte avgårde mot Jerusalem. I bilen foreslo jeg å leke "Mitt skip er lastet med", men selvfølgelig med kun Bibel-relaterte objekter tillatt. Mitt eget beste bidrag var vel "Mitt skip er lastet med helvete", mens Sarah slo til med klassikeren "Mitt skip er lastet med skjøger". Vi stoppet innom en usedvanlig travel McDonald's-restaurant for et utsøkt måltid, og ankom Jerusalem og French Hill da mørket var falt på, utslitte og trette. Jeg fant en kiosk i nabolaget og fikk kjøpt inn litt Noblesse og yayin edom, og satte meg til skrivebordet.