Dag 13-15

Søndag 16. oktober (dag 13): Det daglige liv
Sarah vekket meg på frekt vis til frokost, og jeg satte meg på balkongen med et omelettstykke og Thomas L. Thompsons The Messiah Myth: The Near Eastern Roots of Jesus and David fra prestestudent Adrians bokhylle. Formiddagen ble forøvrig tilbrakt med skriving og samtaler, med Sarah og medbeboerinne Heidi. En kjøkkendiskusjon om kristensionisme og jøderettet Yeshua-misjonering ble litt heftig, og da Heidis utlegninger gled over i en beretning om hennes fortid i pyramidespillbransjen (eller multi-level marketing, som hun valgte å kalle det) var det kanskje på tide å runde av og komme seg ut en tur.

Sarah og jeg gikk på nærbutikken og handlet inn litt salatingredienser og vin, og det ble senere en nydelig lunch på balkongen med Heidi og ektemann Steve, med konversasjoner rundt muslimenes dhimmilover, kristenmunkkonflikter i Den Hellige Gravs kirke og organisert kriminalitet i gamlebyen (et økende problem, visstnok).

Etter lunchen tok Sarah frem en barnebok om Israel på Jesu tid, som vi ble sittende og kikke litt i en stund, før vi gikk ut for å ta firebussen ned til sentrum. Bussen tok oss ned til Jaffa-gaten, og så spaserte vi bort til gamlebyen og inn New Gate gjennom det kristne kvarteret, hurtig forbi de arabiske handlegater og inn i det jødiske kvarteret. Vel fremme på plassen foran Hurva-synagogen gikk vi innom Moshes kiosk, der Tristan og jeg tilbragte mye tid i vinter. Gjensynet med kioskeieren Moshe var hjertelig, og jeg fikk en god klem. Han spurte etter min bror (Tristan), og ba innstendig Sarah om å behandle meg ikke som et menneske, men som en engel. Sarah tok jødens råd med en klype Salz.

Vi fant så veien opp noen trange bakgater til gamlebyens "tak"; en slags residensiell annenetasje av byen der man vandrer over handlegatene, og der man finner det beste utkikkspunktet over Klagemuren, HaKotel. Vi tok en sigg der mens vi beskuet Herodes' byggverk, før vi vandret ut av gamlebyen og mot Uganda; et utested/plateforretning i nærheten av Jaffa Street. Vi satte oss her og bestilte pilsener til meg og kaffe/Baileys til tante Sarah. På Uganda kom vi i snakk med et hyggelig tysk vennepar, Julia og David, som bød på den unektelig fristende muligheten til å konversere litt på tysk i Den Hellige Stad. Vi gikk etterhvert videre til Cassetta, der det dukket opp en ekstremjovial israelitt ved navn Aniel, som villig fortalte om sin nyss avsluttede militærtjeneste og viste frem et imponerende arr på skulderen.

På Cassetta traff jeg også igjen Roy, den hyggelige eieren av lokalet og nabobaren HaTaklit, som jeg ble kjent med ved forrige besøk i februar. Han spurte hvordan det gikk med "the norwegian Stooges"; en beskrivelse jeg selv ikke kan huske å ha brukt på hverken Stenseng Band eller Happy Dagger, men som var desto mer smigrende. Det ble avtalt at jeg skal spille plater på HaTaklit mandag om én uke. Forøvrig fortsatte samtalene på tysk med Julia og David, kun avbrutt da Sarah kommenterte at en jødinne ovenfor oss i lokalet muligens hadde barbert hode og brukte parykk (ikke uvanlig blant gifte ortodokse jødekvinner), noe som ble avkreftet av jødinnen, som, pinlig nok, hadde forstått vårt tysk meget godt.

Ved midnattstider fant Sarah og jeg det for godt å forlate den tyske festivitas, og fant oss en buss hjem til French Hill.

Mandag 17. oktober (dag 14): Østkantfolk
Som temporær jerusalemitt er min nye hverdagsrytme nå å stå opp i nitiden, for så å lage en bedre omelettfrokost med sterk tyrkisk kaffe til, og nyte frokosten langsomt på balkongen med et skeptisk utkikk mot Øst-Jerusalem. Etter et par timers lesing og notering står så spasering på planen. Denne mandagen gikk jeg først en tur i nabolaget, til en stygg park, noe som ikke vakte noen større inspirasjon, så jeg hoppet i stedet på firebussen. Jeg vandret litt rundt i kaféområdene ved Ben Yehuda Street, og gjennom det livlige Mahane Yehuda-markedet. Til slutt fant jeg frem til Givat Ram-parken, og satt der et par timer og skrev.

Da det begynte å nærme seg solnedgang gikk jeg for å treffe Sarah på hennes arbeidsplass ved Caspari-senteret. Vi kikket litt på en pamflett om romerjøden Josefus' vri på historiene om Abraham, Moses og Enoks ikkedødelige(?) himmelfarter, før vi stakk bort på markedet for å handle inn litt middagsmat og kikke på Sarahs foretrukne (mindreårige) jødegutter i basketballshorts. I mellom grønnsakshandlere, bakere, pasta- og olivenforhandlere og meget annet, fant vi også en fin ostebutikk, der vi fikk kjøpt god parmesan og blåmuggost, og dessuten hadde anledning til å kjøpe halvmuggen Gudbrandsdalsost fra Tine; et tilbud vi valgte å avstå fra.

Da bytrikken viste seg å være noe overbefolket av svette jøder, tok vi en drosje hjem og laget en bedre middag. Kvelden gikk med til høyrehendig studering av Davids-salmenes historiske opprinnelse.

Tirsdag 18. oktober (dag 15): Der den unge løve og gjøfeet skal holde sig sammen
Sarah vekket meg da hun skulle avgårde til arbeidet. Jeg inntok min frokost på balkongen, og fulgte med på nyhetene: Denne formiddagen skulle den israelske soldaten Gilad Shalit frigjøres fra femårig Hamas-fangenskap, i bytte mot 1027(!) palestinske fanger; en byttehandel som synes vanskelig å forstå, men som utvilsomt er en viktig brikke i et komplisert politisk spill. Dette var naturlig nok store nyheter i både israelske og internasjonale media.

Det virket å være en underlig stemning i emning, og fra araberstrøkene i Øst-Jerusalem kunne jeg høre fyrverkeri, trommespill og hoijing, og se vaiende, grønne Hamas-flagg; muligens som en feiring av de hundretalls snarlig frigitte arabere. Jødesoldaten dukket omsider opp i frihet på fjernsynsskjermene i halv elleve-tiden, som en pjuskete og solberøvet Kaspar Hauser, samtidig som jeg kunne lese om opptøyer i Ramallah grunnet de palestinske fangers manglende tilsynekomst. Jeg slo av nyhetssendingen og gikk ut.

På bussen ned til byen kom jeg i prat med en hyggelig ortodoks jødemann, som viste seg å være fra Los Angeles, kanskje typisk nok; israelske ortodokse er vel ikke av de mest utadvendte. Den eldre herren fortalte i vei om sin sønn som hadde flyttet til Jerusalem, og om sine egne studieår ved det hebraiske universitetet på Mount Scopus.

Jeg hoppet av bussen i sentrum, og drakk en kopp kaffe på Café Hillel. Jeg hadde ingen klare turplaner, men ville gjerne se meg litt rundt i de eldre nabolagene i nybyen, så spaserte rolig nordover. Jeg var innom den etiopiske kirken, hvis overdrevne bruk av lyserød maling la en liten demper på den spirituelle opplevelsen, og hvis tilsynelatende utmagrede munker unektelig minnet meg om den nattlige Torggatas mer lugubre handelsmenn.

Ved forrige jødelandsbesøk kjøpte jeg meg den store israelske forfatteren Amos Oz' briljante selvbiografi, der han beskriver sin oppvekst i Jerusalems Kerem Avraham-nabolag på tretti- og førtitallet, så jeg tenkte jeg skulle gå på oppdagelsesferd der, men havnet i stedet i det ultraortodokse Mea Shearim-strøket.

Her opererer et eget sømmelighetspoliti, som etter hva jeg har hørt kan oppføre seg nokså aggressivt, men de spor jeg så av dette var kun skilt og plakater som oppfordret kvinner til å kle seg anstendig og forøvrig ikke akkurat oppfordret til turistgjennomstrømning. Noe beklemt gikk jeg allikevel ned de ortodokse gater, og fikk avgjort et og annet forundret blikk etter meg, mens jeg kontemplerte over Jerusalems schizofrene karakter; fra det frilynte kafélivet ved Jaffa Street til dette nærmest ghettoaktige distriktet kun ti minutter unna.

Jeg gikk så til gamlebyen, opp på taket, og satte meg ved utkikkspunktet over HaKotel. Løvhyttefesten pågår fremdeles, så det er store folkeansamlinger ved Vestmuren til enhver tid. På min utkikksplass lå også en jødeboms med kippaen trukket nedover øynene, og forsøkte å sove på stenbenken. Jeg satte meg så ved Hurva-synagogen og kikket forlystet på lekende små jødebarn, sympatisk aktivisert av sin yndige jødemor. En kar spurte om jeg var jøde, og forsøkte å selge meg noe kvist (en palmegren, to pilkvister og tre grener av myrte, tror jeg det må ha vært).

Etter litt mer promenade gjennom gamlebyen, tok jeg meg et par pils på HaTaklit og slo av en prat med Roy og den andre hyggelige bartenderen, før jeg hoppet på trikken hjem. Der ble jeg sittende og prate en stund med Sarah, Heidi og Steve, før jeg trakk meg tilbake på mitt værelse med litt rødvin og en god ost. Ute på balkongen ség skyene lavt men hurtig over hustaket, og månen lå halvgravid på rygg.